Med låter som «Bare feiginger tar seg for når de går på trynet» og «Plutselig smakte Whiskyen salt», samt «Full, full, full og faen så feig» er det liten tvil om at vi her snakker rølp og festing med høy mannlig faktor. Egentlig burde jeg vel hørt på denne plata en fredagskveld med høy promille, jeg tror jeg egentlig burde vært på fest på lokalet sammen med gode kompiser som skrålende kunne synge med. Denne musikken passer uten tvil strålende i et festlokale, men musikken er faktisk ikke så aller verst på en helt vanlig hverdag uten promille heller. Den er personlig med et rufsete lydbilde som kler bandet godt, men dette er ingen stor produksjon og Dag Tufte er ingen strålende vokalist, men jeg tror faktisk at cd-en på mange måter kler det rølpete bandet.
Bandet har spilt sammen i 20 år, men først nå kommer cd-debuten. I cd-coveret er det gjengitt et brev fra en festarrangør som mener bandet bløffet seg til spillejobb og som krever deler av honoraret tilbake. «Sang og lyd samt noen av tekstene er ikke egnet til offentlig opptreden», skriver direktøren for Lommedalen Kro og Catering i brevet. Det at bandet trykker dette brevet på debutplata sier litt om at gutta har humør og glimt i øyet, det er også ganske befriende.