Svenske Lykke Li har tatt seg god tid med andrealbumet og oppfølgeren til den vellykka debuten «Youth Novels» fra 2008. Så har da også «Wounded Rhymes» blitt en solid utgivelse med Lykke i spissen som en slags moderne, kvinnelig popsjaman. Lydbildet er mørkt, luftig og med fremtredende perkusjon som buldrer og ruller nærmest uavbrutt gjennom albumet. Lykke Li viser styrke og sjøltillit, og framfører et sett betagende låter med blek, nonsjalant stemme. Singelen «Get Some» har vært ute en stund, en kontant, påståelig og repeterende låt som setter seg fast i hjernebarken. Åpningssporet «Youth Knows No Pain» er fengende på samme viset, mens «Unrequited Love» er naken som en skjør gospelhymne. På «Rich Kid Blues» høres det ut som om Phil Spector vært innom hipsterstudioet og spedd på med sin klassiske vegg-til-vegg-lyd, noe for øvrig det meste av skiva bærer preg av. Balladen «Sadness Is A Blessing» har et 1960-talls retropreg, mens melankolske «Jerome» sitter som ei kule. Lykke Li har returnert med et personlig og distinkt album.