Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Januars vakreste

Artikkelen er over 10 år gammel

Det er ikke vanskelig å falle for singer/songwriter og banjospiller Abigail Washburns tredje album. Jeg kjenner ikke spesielt til hennes to tidligere utgivelser, men på «City Of Refuge» leverer Abigail og hennes kobbel av samarbeidskamerater grenseløs musikk med gamle røtter. Og det hele er så sårt, så melankolsk, poetisk og fordomsfritt.

Produsenten på laget har vært Tucker Martine, kjent fra The Decemberists, Tift Merritt og Mudhoney, men gjestelista teller en rekke navn, blant andre Bill Frisell, Carl Broemel, Chris Funk, Jeremy Kittel og Viktor Krauss. Fiolinist Rayna Gellert er også en viktig bidragsyter i lydbildet her.

Abigail Washburn smelter sammen mange stilarter og sjangere. Hun sjonglerer med roots, bluegrass, amerikana, indierock, folkblues og countrygospel. Noen har brukt ordet Beijing bluegrass, for oppi det hele aner vi en orientalsk innflytelse. Det var mens hun bodde i Kina at amerikanske Abigail virkelig oppdaga sine egne musikalske røtter, og det er også tydelig at hun har lagt sin elsk på asiatisk musikk.

Midt i alt dette framstår hun som en artist med modenhet, integritet og personlighet. Noen låter er rå og akustisk skjøre som «Bright Morning Stars» og «Dreams Of Nectar», mens singelen «Chains» og tittellåten er folk- og indiepop med godt driv.