Gå til sidens hovedinnhold

Burde du være redd for meg?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ja det burde du. I vært fall på papiret.

På papiret er jeg schizofren/paranoid og x rusmisbruker. Men er det meg? Er det hva jeg er? I vært fall for mange. Mange er redd når man sier ord som psykose. Da er man utilregnelig. En person man skal være redd for. Men psykose er jo bare at hjernen står fast på en tanke den ikke kan forstå, og derfor skaper den vrangforestillinger og stemmer for å løse opp I floka. Det er viktig å skjønne.

Så igjen. Er du da redd for meg? For mitt bilde av verden? Av mine tanker? Som schizofren var tankene ekte for meg. Virkeligheten var vrengt. Hodet mitt druknet i tanker om alt fra drapstanker til fantastiske overnaturlige forestillinger, men hvem tanke skulle jeg høre på. Hvem er jeg nå? Hvem tanke er meg nå? Dette hjelper medisin heldigvis med. Jeg tar antipsykorika. Og den hjelper meg, medisin til riktig diagnose er alpha Omega. Den kan få orden på stemmer og vrangforestillinger. I psykose blir en kanskje litt sint på samfunnet, da må behandling komme.

Man kan ikke være alene om sånne tanker, og venner kan bli litt for subjektive. De vil at du skal være frisk, ikke hva du tenker, bare hvem du blir oppfattet som. Og du står igjen med å være en annen person enn den man er når man er frisk. Noen jeg har snakket med snakker om «det indre filteret». Dette er i basis at man har stemmer uten kritisk røst. Jeg følte meg ofte dum når jeg bare babla og jeg hadde ofte tanker som: Hvorfor har ingen stoppa det her. Hvorfor har noen latt meg bli syk. Og hvorfor har ikke psykiatrien knipsa med fingrene. Er det min eller din jobb å bli frisk? Er det noe jeg kan gjøre med situasjonen?

Å være schizofren er vanlig. Spesielt blant rusmisbrukere. Det fantastiske rusmidlet hasj. Helt teknisk så er dette et psykoaktivt stoff. Og uten høyt CBD nivå vil folk bli psykotiske, eller i min situasjon, schizofren. Men medisiner hjelper. Dette er ikke til å stikke under en stol. Men mange har nok endel motsetninger til medisin, men det for å reparere det du ikke klarer selv. Den knytter nervekanaler sammen som ofte blir ødelagt av lengre rusmisbruk eller psykisk/fysisk motgang. Så da kan du spørre deg selv, ville jeg klart å slå inn denne spikeren uten hammer? Svaret er nok nei. Det ville vært vanskelig, men det finnes alternativer for. For eksempel en stein. Dette kan det også brukes medisiner mot.

Du får utfallet men prosessen av hver medisin er forskjellig. Du har kanskje hørt om a b og c preparater. Dette er også med schizofreni. Vi har forskjellige grader av sykdommen. Personlighetsforstyrrelser, tankeforstyrrelser og virkelighetesforstyrrelser. Derfor som tidligere nevnt er riktig medisin til riktig diagnose utrolig viktig. Uten medisin mister man bakkekontakten, det indre filteret. Man blir da svevende og snakker med stemmene sine. Uten kontroll. Du kan vel si det litt som at sabotøren på skuldra er psykotisk. Nervene får ikke samspille. De knytter bånd der de ikke skal og da mister de funksjonen sin.

Det er også noe som kalles dette å gå på veggen, men dette er vel emosjonelt isteden for det med tanker. Dette kan også skje med schizofreni, men akkurat med bare schizofreni vet jeg ikke, men da går jeg på en nedtur og blir veldig paranoid.. Hjernen registrer ikke hva som skjer rundt seg og forstyrrer virkeligheten med stemmer. Som x rusmisbruker i sykdommen følte jeg meg, på gode dager at det er meg, meg som er alt, meg som er grunnen for det som skjer. Var gud. Følte jeg. På andre dager var livet greit. Jeg bruker ordet greit fordi det var greit. Ikke bra, ikke dårlig, men greit. Men ingen opptur uten nedturer, og da var det mye forfølgelse og forstyrrelser i at jeg trudde alle hatet meg. Derfor søkte jeg til rusen. Som var min medisin oppå den andre medisinen som jeg tar daglig.

I dag har eg bytta ut rusen med alt en skal trenge. Før kunne jeg gå inn på kjøkkenet hvis jeg skulle på do. I dag kan jeg t.o.m gå inn på badet og bytte ut dorullen. Dette er bare for å beskrive et bilde av en psykotisk person. Det ironiske er at tanker har hjulpet meg vekk fra tankene. De har hjulpet meg masse i min prosess. Som rusmisbruker hadde jeg ingen faste tanker, ingenting å henge meg opp i.

Hobbyen min var å røyke gress. Og tommere blei jeg jo. Trur i løpet av mine år med rus så mistet jeg mesteparten av det personlige, jeg blei anonym. Mistet særegenheten. Den jeg nå er i dag er jeg glad i. Men går det an å elske en narkoman? Og som til og med en som er psykisk syk? Jeg mener ja. Selvfølgelig. Personer er personer. Er vi ikke? Er vi ikke alle like med samme forutsetninger. Er vi glade for at vi er forskjellige?

I så fall, burde du ikke være redd meg? Vær glad i meg. Jeg er som deg.