Er du for absolutt ytringsfrihet?

I øyeblikket later det til at mange ville svart ja.

Det finnes intet land i verden som har absolutt ytringsfrihet.

Heller intet land som bør ha det. Og det vil jeg synliggjøre med tre enkle eksempler:

«Mener du at det skal være tillatt å trykke barneporno?».

«Mener du at det skal være tillatt å henge ut mennesker, gjerne unger, på grunn av deres hudfarge?»

«Mener du at folk, kanskje offiserer i forsvaret skal kunne avsløre nasjonale sikkerhetshemmeligheter?»

De fleste vil antakelig si nei til minst to av de tre spørsmålene.

Allerede der har man solide begrensinger på ytringsfriheten. Begrensinger man bør ha.

Man skal altså, noen mener jo nærmest det er en plikt, spesielt for redaktører, fornærme folks dype og oppriktige religiøse følelser.

I øyeblikket høres det også ut som blasfemi er en foredlet form for samfunnsnyttig arbeid. Våre politiske ledere prøver å være prinsipielle – men blir i stedet opportunistiske for å gi «rett» svar på det som foregår akkurat nå:

Kjell Magne Bondevik om blasfemiparagrafen som gjorde det forbudt å drive med blasfemi i 1994:

- Paragrafen er viktig for å verne om respekten for menneskers tro og religionsutøvelse.

Vebjørn Selbekk om sitatet fra Bondevik og blasfemiparagrafen i 2004:

- Bedre kan det nesten ikke sies. Vi vil derfor i det lengste håpe at Bondeviks standpunkt ikke har gått ut på dato i 2004-utgaven av Kristelig Folkeparti.

Trine Skei Grande i 2015 om ytringsfriheten og som et angrep på Jonas Gahr Støre:

– Det er det som kjennetegner ytringsfriheten. Det går ikke an å si et men etterpå. Enten er du for, eller så er du imot.

Av alle underlige standpunkter man nå har hørt så mener jeg den tidligere frilansjournalisten i Namdal Arbeiderblad har en kvasiprinsipiell tilnærming til ytringsfriheten som er tøvete. Ja, jeg bruker med glede min ytringsfrihet til å si at Skei Grandes analyse er stupid.

For hun snakker som om ytringsfrihet er en svart/hvit-problematikk. Man er enten for eller imot, ytringsfrihet er altså absolutt.

Vel, altså, det er ikke sant. Den er ikke absolutt og den bør ikke være absolutt. Absolutt ikke. Jamfør det jeg skrev om barneporno og rasisme.

Ytringsfriheten er viktig. Jeg skrev om det på side to i TA forrige lørdag i forbindelse med terroren i Paris. Men den skal både ha begrensinger og brukes med klokskap.

Vebjørn Selbekk som nå løftes fram som selve ytringsfrihetens profet i Norge, alle som ikke var 100 prosent enige med ham og hans publisering av karikaturer i Magazinet for en del år siden, er nå nærmest uthengt som tapere i den nye nasjonalgrenen: Hvem er best på ytringsfrihet.

Man blir angivelig medskyldige i det som skjedde i Paris fordi «man ikke sto opp for ytringsfrihten» da det forholdsvis ytterligående kristne Magazinet trykket karikaturer av Muhammed.

Snakk om å banalisere en viktig debatt.

Selbekk er i alle fall mann nok, når han ble konfrontert med sitt gamle standpunkt, til å innrømme at han angrer dypt. på det. Han forandret mening.

Jeg tror dessverre på at Selbekk var for en vesentlig begrensing av ytringsfriheten når de satiriske ytringene gikk ut over kristendommen, som var det aktuelle i 1994 og 2004, men straks satiren rammet muslimer var Selbekk for en svært pågående religionskritikk. Og han gikk i fronten for noe som ble opplevd som en direkte hån mot muslimer.

Man skulle altså, i følge Selbekk, beskytte den kristne tro i 2004, men i 2006 ble det nærmest en plikt å håne muslimer. Og i 2015 hylles Selbekk som en foregangsmann av de store på grunn av sitt standpunkt nummer to.

Jeg skrev forrige gang striden sto på som verst her i TA at det burde være lovlig å gjøre det Selbekk gjorde, men man burde også bruke sin eventuelle klokskap til å la det være, om det ikke ble brukt i en fornuftig sammenheng. Det mener jeg fortsatt.

Det mest frustrerende i debatten som har rast i noen dager nå er dobbeltmoralen, det kollektive og selektive hukommelsestapet og enkelte politikeres forsøk på å «ta» hverandre. Den politiske posørvirksomheten og etterpåklokskapen er ikke noe pent syn.

Og la det være sagt:

Det er forskjell på et satiremagasin som i mer enn 50 år har publisert ramsalt samfunnskritikk og frisk satire som slår i alle retninger, som Charlie Hebdo i Paris og andre typer publikasjoner som egentlig driver med alt mulig annet. Om Dagsrevyen plutselig fikk det for seg at de skulle kjøre stygge tegninger av Jesus som sa «La de små barn komme til meg» i en pedofil kontekst så ville det vært upassende og uklokt.

Men vi har altså sett publikasjoner som plutselig, kanskje med vikarierende motiver, finner det for godt å kjøre satire som en ny gren. Spesielt når det rammer «deres» religion, ikke «vår».

En av de mest interessante personene i et ytringsfrihetsperspektiv i Norge er William Nygaard. Han er liksom Forleggeren i Norge. Med stor F. I tredje generasjon.

Han var, som sin far og bestefar, sjef i Aschehoug. William ble utsatt for et attentat i oktober 1993, høyst sannsynlig fordi han som forlegger fikk gitt ut boken til Salman Rushdie: «Sataniske vers» som ble oppfatte som et angrep på islam. Nygaard overlevde heldigvis terroren som skaket opp et høstbrunt Oslo for nesten 22 år siden. Og sto rankt som en sterk forsvarer av ytringsfriheten i mange år etterpå.

Helt til i fjor.

Det som skjedde var at østerrikeren Peter Handke fikk den høythengende Ibsenprisen. Handke, en fremragende forfatter har sagt og skrevet ting om krigen i det tidligere Jugoslavia som bryter med den alminnelige oppfatningen til mange andre. Han har, på et vis, tatt parti med lidende serbere, heller enn lidende muslimer. Han har også kommet med støtte til Milosevic og talte i hans begravelse. Men jeg har aldri funnet noe som tyder på at han støttet folkemord. Jeg har ikke lest noe om at han ytret seg i retning av støtte til etnisk rensing. Han har vært svært kontroversiell og kanskje historisk upresis i forbindelse med det tragiske massemordet på muslimske menn ved Srebrenica. Han har blant annet holdt fram drap på serbiske menn av muslimske styrker, i landsbyer i samme området i tiden før Srebrenica. Han har vært en nyanserende stemme i en krig som vel er den mest kompliserte i Europa på 100 år. Og han har sett ting fra serbisk side, slik nesten ingen andre i Vesten har gjort.

Da han fikk Ibsen-prisen, og kom til Oslo og Skien for å motta hyllest og pris, så fikk han så ørende flagret i stedet.

Og ytringsfrihetens fyrtårn i Norge William Nygaard uttalte dette: «Etter min mening er Handkes uttalelser langt utenfor ytringsfrihetens grenser».

Williams Nygaard var styreleder i NRK fram til i fjor. Han er forresten også styreleder i Norsk PEN. Det er en del av en internasjonal organisasjon som ble stiftet i 1921 og er en kampforening for forfatteres og andre skribenters rett til ytringsfrihet.

Så Nygaard burde altså vite hva han snakket om. Siden beklaget Nygaard det han sa. Slik Selbekk gjorde. Men det ble ikke usagt av den grunn.

Ytringsfriheten er viktig for å få fram de som utfordrer den kompakte majoritets syn. Slik Handke har gjort. Men man ser hvor vanskelig det blir, selv for de som virkelig har et forhold til dette, når de selv blir utfordret på sitt syn. Det sliter vi antakelig alle med.

Og så har vi altså kongen. Blasfemiparagrafen er avskaffet men man kan fortsatt gå på en smell om man bedriver majestetsfornærmelse.

§ 101. Forøves nogen Ærekrenkelse mod Kongen eller Regenten, straffes den skyldige med Hefte eller Fængsel indtil 5 Aar.

Det er i alle fall noe mildere enn om man går tilbake i tiden:

Christian 5s Norske Lov af 1687: «Ære, Liv og Gods, den højre Haand af hannem levendis afhuggis, Kroppen parteris og læggis paa Stægle og Hjul, og Hovedet med Haanden sættis paa en Stage».

Ytringsfrihet og religionsfrihet hører forresten tett sammen. Derfor er det jo littpussig at det i våre norske lover står: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion».

Alle kan tro hva de vil her i landet unntatt Kongen. Slik er det med Haralds frihet.

Så har han vel heller ikke tatt seg stort andre friheter i det siste enn i tv-intervjuet om det kongelige året nylig som mange fikk med seg:

Kong Harald fortalte at han skal til Antarktis i februar for å besøke forskningsstasjonen «Troll».

Sonja skjøt inn at hun innviet nettopp denne stasjonen for 10 år siden.

Harald: – Ja, er ikke den stasjonen oppkalt etter deg?

Sonja: – Nei, det er den ikke. Den heter «Troll».

Harald: – Ja, nettopp.

Skal jeg være ærlig så tror jeg ikke Harald bør ta seg større ytringsfriheter enn det, konge eller ikke.