– Jeg har alltid vært en sånn som ikke gir seg så lett, konstaterer Beate. 
 

Øyesykdommen ble oppdaget på helsestasjonen da Beate gikk på barneskolen. Øyespesialister fortalte at synet mest sannsynlig ville reduseres ytterligere i løpet av tenårene. Det fantes ikke tilgjenglig behandling for tilstanden og ved 18 år var 95 prosent av synsfeltet borte. I dag har hun 3 prosent syn igjen.

– Ifølge WHOs definisjon er jeg klinisk sett blind. Selvfølgelig gir det en rekke utfordringer i hverdagen. Jeg har bare et brennende ønske om å få være en ressurs for samfunnet og et godt forbilde for barna mine.  Det er ingen hemmelighet for pasientene mine at jeg ser dårlig, men det er heller ikke det arbeidsoppgavene handler om. De som har spurt om jeg ikke skulle skaffet meg briller blir mildt sagt overrasket når jeg forteller at det nok ikke er så enkelt, smiler Beate. Oppvokst på Heistad, og nå bosatt her med mann og to barn.

Motivere

TA møter henne på Brotorvet, hvor hun til daglig jobber som kiropraktor. Hun startet Kystklinikken Stathelle her for halvannet år siden. I tillegg jobber hun én dag i uka ved Telemark Fysikalsk Medisin, en spesialistlegepraksis i Porsgrunn.

Hun er blitt godt etablert i regionen og har fått et navn. Dette er bakgrunnen for at TA har tatt kontakt og spurt om å fortelle historien hennes. Beate er glødende opptatt av og bevisst på at det er kompetanse  som definerer henne som kiropraktor. 

– Jeg liker ikke å fokusere så voldsomt på dette med synet, fordi jeg ikke ønsker å la det være toneangivende og sette dagsorden for hvem jeg er som mamma, venn eller fagperson. Mitt ønske er å hjelpe mennesker, motivere dem til å gjøre det meste ut av hver dag og ta tak i det man faktisk kan gjøre noe med. Plager kan ta livet fra folk, selv om det ikke tar livet av dem. På den måten tar jeg personlige erfaringer med meg ut i arbeidslivet. Det høres veldig klisjefylt ut, men om jeg kan inspirere bare én person, tenker jeg likevel at det er verdt å fortelle litt om det her i TA.

Prøving og feiling

Selv forsøker hun aktivt å fokusere  på muligheter, framfor begrensninger.

– Det er sånn jeg er, og slik har jeg vært helt fra jeg var liten. Man vet egentlig ikke hvor langt man kan strekke en strikk, før den ryker. Da går man på trynet og det kan jo svi litt, men er både lærerikt og gøy det også. Det er jo bomturene og alt som ikke gikk etter planen som oftest blir til morsomme historier, sier hun.

Studieforløpet etter videregående forteller det meste om det å prøve og feile. Etter å ha tatt ex-phil på Bali gikk veien først innom BI, men det ble kortvarig. Med ønske om å bli synspedagog, som det var mangel på, ble det i stedet studier i spes.ped. på Universitetet i Oslo.

– Det var et spennende fag, men undervisningsmodellen passet meg ikke. Når jeg bare sov, fordi jeg ble sliten av å lese, var det ikke noe blivende sted. Jeg måtte lete på nytt, for å finne et miljø jeg kunne klare å lære meg pensum i, forteller hun. 

Hun vurderte fysioterapi, men ved en tilfeldighet dukket kiropraktikk opp.

– Jeg hadde ingen kjennskap til faget fra før, men da oppdaget jeg at dette var et akademisk håndverk med relativt lite skjermtid. Samtidig handler det om å jobbe med mennesker, som jeg trives veldig, veldig godt med. På google fant jeg en blind kiropraktor i Danmark, og da skjønte jeg at dette måtte være mulig, smiler hun. 

I 2013 fullførte hun mastergraden i Klinisk biomekanikk fra Syddansk Universitet i Odense. Nåløyet er lite for å komme inn på studiet her, og mange faller fra underveis. Beate hadde både et bunnsolid vitnemål og stå-på-viljen som trengs for å bestå de praktiske og teoretiske opptakskravene. 

– Jeg er både stolt og takknemlig hver dag. Det har vært et hardt kjør de siste 10-15 årene, og det hadde aldri gått uten støtte fra venner, familie og det fantastiske studentmiljøet i Odense.  Det var en stor milepæl å komme inn på utdanningen, som er svært krevende uansett om man ser godt eller ikke. I ettertid er det nok da jeg fikk henvendelsen fra Dr. Tormod Løve, en erfaren og dyktig spesialist i fysikalsk medisin, om å jobbe hos dem som virkelig har gjort inntrykk, forteller hun. Jeg ble så glad at jeg gråt, fordi det har vært et mål for meg å bygge bro mellom profesjoner som håndterer samme pasientgruppe.

En tror nesten ikke det er sant, men Beate husker godt hun ble forespeilet en fremtid som ung ufør. 

– Jeg husker jeg sa «Hæ, ser jeg ut som jeg vil det?» På et vis ga det meg bare motivasjon. Vi er heldige som har ei sikkerhetsnett for alle som ikke kan jobbe, jeg mente bare at jeg hadde noe å bidra med. Når jeg ser tilbake på den tiden, forstår jeg hvor mye de menneskelige ressursene du har i og rundt deg betyr for de valgene man tar i livet. Hverdagen min flyter greit, takket være mannen min, sekretæren ”Kate The great” og arbeidsreiser sponset av Nav. Jeg er glad og føler meg heldig som får ha en jobb jeg elsker og blir rørt til tårene når jeg leser pasientenes tilbakemeldinger. Jeg håper jeg får fortsette med dette en stund til, avslutter hun ivrig.