Forvirrende Hedda og Ola Otnes som utsøkt drittsekk

Tirsdag kveld så jeg premieren på Hedda Gabler. Teater Ibsen har nok en gang tatt navnet sitt på alvor og satt opp et av de viktigste stykkene til sin navnefader.
Av
Publisert

Versjonen er skapt av instruktør Cilla Back.

Stykket, tror jeg, er årsaken til at så mange småpiker i Skien er blitt tildelt navnet Hedda. Blant annet ordføreren.

Dette er teater som hører med i den ganske krevende dannelsesreisen som livet – fra begynnelsen til slutt – er. Vi prøver jo alle å forstå hvem vi selv er, hvem omgivelsene er og hva som skjer mellom folk.

I tillegg kan Hedda Gabler gi et visst innblikk inn i kvinnerasens tenkning, som kan fortone seg noe forvirrende for oss på andre siden.

Hedda, og hun heter egentlig ikke lenger Gabler etter at hun ble gift med Jørgen Tesman, er blitt framstilt på høyst ulikt vis de siste 100 årene. Noen ganger er hun nesten bare heltinne, noen ganger er hun nesten bare et bortskjemt barn som kjeder seg, mens andre ganger er hun et utspekulert og kynisk kvinnemenneske som ikke har noe godt i sinne.

Ida Elise Brock på denne oppsetningen er alt på en gang. Umiddelbart etter forestillingen synes jeg det var litt mye. Jeg følte at først mot slutten klarte hun å få fram det jeg innbiller meg Ibsens hensikt var. Men etter å ha sovet på det glir jeg mot at det kanskje er nettopp det som er poenget. Å vise hvor mye forskjellig et menneske er.

Litt konspirerende, litt kynisk, litt sårbar, bunnløst ulykkelig og livsbejaende oppløftet.

I så fall klarer hun det, men det forvirrer.

Det som ikke forvirrer er Ola Otnes rolle som Assessor Brack.

Broch forvirrer, Brack gjør det ikke.

Otnes er en utsøkt drittsekk og fyller rollen som gammel gris med glans. Han tilfører også, som kvinneglad kyniker, forestillingen og Brack en dimensjon som jeg i alle fall aldri har merket meg i dette stykket.

Teatersjefen, Thomas Bye som Jørgen Tesman er en av teaterhistoriens største blautfisker, slik han skal være - og han tar overgangen på slutten som en mann. Slik han også skal.

Mari Dahl Sæthre som Thea Elvsted er i meste laget hysterisk og Kasper Skovli Botnen som Eilert Løvborg er meget troverdig som begavet og forfyllet. Eller motsatt.

Og da kan vi også ta med at Karin Stautland er imponerende som tante.

Og om du lurer på hvorfor det er 5099 kvinner i Norge som bærer navnet Hedda - så er nok hovedgrunnen noe du kan se på teateret i Skien nå og etterhvert rundt i Telemark.

Artikkeltags