Gå til sidens hovedinnhold

Angerens anatomi: Unnskyld Bjørn, dette angrer jeg på

KOMMENTAR: Søndag ettermiddag var jeg på jobb i TA. Da kom det plutselig en melding på telefonen. Ukjent nummer. Men det viste seg å være Bjørn. Jeg har ikke sett ham på flere tiår. - Kan du ringe meg, skrev han.

Har du noe i livet du har angret på?

Er det noe som har plaget deg?

Er det noen tanker som dukker opp, innimellom og du sier til deg selv at der gjorde du en skikkelig tabbe?

De flest har det, enten de vil innrømme det eller ikke.

Etter krigene på Balkan ga forfatteren Jens-Martin Eriksen en bok han kalte «Hatets anatomi». Det handlet om reiser i Bosnia og Serbia rundt år 2000. I dag har jeg lyst å skrive om «Angerens anatomi». Det handler om Arnatveit og Espeland på 1980-tallet.

Og dette angrer jeg på:

Bjørn var en sjarmerende type. En sjarmerende banditt, går det muligens an å si. Det vil si, han var snill og grei og vittig og energisk. Men det hendte han var på feil side. Feil side av loven.

* Skulle han fiske, så hendte det vel at han brukte dynamitt i stedet for fiskestang.

* Skulle han feste så hendte det vel at han drakk ting som ikke akkurat hadde vært prøvesmakt av Vinmonopolets fineste ganer.

* Og ble han tatt, så hendte det han kom i basketak med politiet. En gang klarte han nesten å hive en politimann på fjorden i Arnavågen.

Slikt gjør man ikke ustraffet. Slikt skal man ikke gjøre ustraffet.

Og Bjørn har blitt straffet. Mange ganger.

Men han var kompisen min. Han var tjommyen min. Og i Arna i Bergen, der jeg vokste opp, var det litt sånn politi-og-røver-liv.

For ganske mange var ikke loven en ubrytelig grense, knapt et anbefalt forslag.

Høsten 1987 skulle jeg gifte meg. Vi skulle ha familiebryllup og i tillegg ha noen kamerater og venninner i bryllupsfesten. Vi var svært unge, hadde lite penger og måtte begrense oss, men fest skulle vi ha.

Det var da jeg gjorde en idiotisk tabbe. Jeg inviterte de andre kameratene, men jeg droppet Bjørn.

Jeg tenker på det jevnlig og det plager meg innimellom.

Søndag frokost er herlig. Da kan man ta seg tid til både mat og prat.

Jeg husker ikke helt hvorfor vi kom inn på temaet, men jeg fortalte om denne historien og min kamerat Bjørn ved frokostbordet nå sist søndag. Det er sikkert flere tiår siden jeg har møtt Bjørn. Og den manglende bryllupsinvitasjonen som jeg ikke sendte ham, plager helt sikkert meg mer enn ham. Ikke sånn at jeg kaster meg rundt i sengen og ikke får sove, men jeg kjenner et stikk nå og da. Det svir.

Livet har ikke vært så enkelt for Bjørn. Han har stått i mange kamper og kjent på flere livsnederlag enn de fleste. Han var en av seks brødre, men mistet sin far og to av brødrene på dramatisk vis.

Han har fått flere smeller enn folk fortjener. Enn de fleste kan bære.

Akkurat slik så ikke utsiktene ut i 1987.

Da var det mye gøy, full fart forover for Bjørn.

Han var en mobil fyr som alltid var på farten. Han kjørte moped, motorsykkel og Volvo Amazon.

Utenfor huset der familien bodde var det til enhver tid sju-åtte Amazoner, mer og mindre kjørbare.

Ofte mindre.

Med eller uten ekstra trimmet motor.

Ofte med.

Bjørn var alltid på farten, med eller uten sertifikat. Og i noen tilfeller uten skilt.

Man kan si at Bjørn tilhørte det lokale politiets nære bekjentskapskrets.

Ikke bare på grunn av kjøringen heller, om man skal være ærlig.

På selve bryllupsdagen, 5. september 1987, kjørte jeg for å ordne noe på formiddagen. Bruden var hos frisøren og alle var hektiske opptatte med bryllup og fest.

Da fikk jeg øye på den livsglade kjuagutten som kom kjørende på en blodtrimmet moped, i motsatt retning av meg. Jeg fikk snudd bilen og kjørt etter ham. Jeg hadde ombestemt meg og ville invitere Bjørn i bryllupet likevel.

Jeg hadde innsett at det var feil å utelukke ham.

Men han kjørte som en villmann, slik han pleide. Tenkte ganske sikkert at det var politi i sivil som var etter ham, så han tok inn på de veiene og stiene der biler ikke kunne kjøre og jeg fikk ikke tak i ham.

Dette var lenge før det ble like vanlig å ha på seg mobiltelefon som underbukse.

Jeg rakk ham ikke og måtte gi opp, for å rekke kirken. Det var litt viktig det også.

Dette fortalte jeg altså på søndagsfrokosten for en knapp uke siden.

Søndag ettermiddag var jeg på jobb i TA. Da kom det plutselig en melding på telefonen. Ukjent nummer. Men det viste seg å være Bjørn.

- Kan du ringe meg, skrev han.

Jeg skvatt.

Det er mange år siden jeg så ham sist. Jeg begynte å lure på om algoritmene omfattet temaet ved søndagsfrokosten også. Storebror er overalt. Kanskje i speilegget også.

Men jeg ringte. Bjørn trengte penger og hadde noen plater han skulle selge. Han husket at jeg var spesielt musikkinteressert og dette var samleobjekter.

Jeg skal innrømme at min musikkinteresse ikke helt omfatter Wenche Myhre-singler fra 1970. Selv om de var signerte. Litt større interesse var det for singelen til Brødrene Thues ensemble med Brann-sangen fra 1974, men jeg har dumpet omtrent hele platesamlingen av plasshensyn, så vi fikset litt på likviditeten på enklere vis.

Og vi fikk vi oss en god prat. Jeg fortalte, for første gang, om bryllupet han ikke ble invitert til. På grunn av min idiotiske måte å tenke på. Som jeg angrer. Og ba om unnskyldning for.

Jeg fortalte også om biljakten. Bjørn ble rørt. Og han lo. Han bekreftet at han helt sikkert trodde han hadde politiet i hælene.

Det har han hatt mye av opp gjennom livet.

Han ba meg skrive ned historien. Bare bruk navn, sa han.

Og slik ble det.

Finnes det en moral i denne lille historien?

Kanskje dette:

Alle gjør tabber. Alle dummer seg ut en gang iblant. Det gjelder både de som sender ut invitasjoner og de som burde stått på invitasjonslisten.

Men det er aldri for sent å angre, aldri for sent å prøve å skvære opp.

Har du noe som har plaget deg, så er det vel verdt å prøve å rydde opp i det.

Jeg kan ikke love Bjørn noe nytt bryllup.

Men vi avtalte at neste gang jeg er i nærheten skal vi gå ut og ha oss en god middag.

Den blir på meg!