Gå til sidens hovedinnhold

Aldri har vi trengt hverandre som nå

Selv om det stresser mange at vi går rundt med ansiktsmaskene våre, med håndspriten, med smittefrykt og avstandsangst så tror jeg også dette året har gjort mange snillere, mer omtenksomme, mer inkluderende.

Dessuten har vi lært at vi ikke må ta alle godene våre for gitt. Vi har lært at mye av alt vi liker, ikke er noen selvfølge.

Det kjente begrepet «Å være seg selv nok», står i direkte kontrast til å være noe for andre. Aldri, noensinne, har det vært viktigere å lete fram styrke til å være noe for andre enn i disse dager. Aldri har samhold og fellesskap betydd mer. Aldri har vi trengt hverandre som nå.

Året i år ble helt ulikt alle andre år noen av oss har levd, enten vi er 20 eller 80. Ingen, i den vestlige verden, har gjennomlevd noe som ligner på dette.

At en hel verden, blir angrepet, mer eller mindre parallelt, av et virus. Et virus som stenger ned det sosiale, næringslivet, kulturlivet og hele nasjoner.

Den kjente dansken H.C. Andersen skrev om «Trollgubben», som antakelig var en mer og mindre satirisk framstilling av danskenes syn på nordmenn. Trollgubben kommer fra Dovre. Det er videre nærliggende å tenke seg at Ibsens «Dovregubben» i Peer Gynt, er et slags svar på dette.

Trollkongen Dovregubben, på sin side, blir opplevd som introvert, trangsynt og selvgod. Begrepet «å være seg selv nok», kan avledes fra dette.

Aldri, noen gang, har det vært viktigere å gjøre opprør mot dette som kanskje er en del av den norske folkesjelen. Aldri har det vært viktigere ikke å være seg selv nok. Aldri har det vært viktigere å være noe for andre.

Om man slår opp i sitatordbøker så står det. «være seg selv nok» er å være «selvtilfreds», «selvgod», «selvsentrert», «navlebeskuende», «egoistisk» og «trangsynt».

Vi beviser stadig at Dovregubbens holdning er feil. Man er ikke seg selv nok. Og bør ikke være det.

Det gjør seg gjeldende på så mange plan, men la oss ta det mest nærliggende:

Det sitter folk rundt omkring, i dag, preget av angst, preget av frykt og trykt ned av ensomhet. Pandemien - som herjer med oss alle i en eller annen form, har den sideeffekten, at det som kanskje kjennes mest vondt, ensomheten, blir stimulert av de smittevernshensyn vi alle må ta.

Julen er en vakker høytid. Men det er alminnelig kjent at den knugende ensomhetsfølelsen som herjer med så mange, kan bli ekstra vond i julen. «Alle andre» har det så sosialt, så festlig, så hyggelig og så sitter det noen alene igjen. De er ikke seg selv nok, men de har ingen andre.

De kan jo ha valgt det selv. De kan jo ha besluttet at de ikke vil ha barn, de har brutt med familien, de har lite omgang med kolleger, de har få eller ingen nære venner. Det er mange, gode og dårlige, grunner til at folk er alene. Men det betyr ikke at det ikke smerter, at det ikke svir når Sølvguttene synger julen inn og man sitter der i ensomhet.

Måtte du – og jeg – klare å bidra til å lindre denne smerten litt, hos noen som trenger det ekstra sterkt nå.

Siden det er en bibelsk dimensjon over dagen i dag, over julefeiringen, så er det ikke urimelig å avslutte med et visdomsord fra boken som har preget vestlig sivilisasjonen i 2000 år og Norge de siste 1000 årene.

I 5. Mosebok står det skrevet:

«Som dine dager er, skal din styrke være».

Enten man er troende eller ikke, så kan det finnes en trøst i det ordet.

Spesielt om det faktisk stemmer.