Gå til sidens hovedinnhold

- 386 kroner for to glass uspesifisert hvitvin på Torp

Artikkelen er over 1 år gammel

Endelig er fredagen her. Hvilken vakker gave av en dag, hvilket eventyr av et påfunn.

Og hipp-hurra for det som sto i 1. Mosebok – i et lite utdrag om fredagen: «Og det blev aften, og det blev morgen, femte dag». Og videre står det i den gamle boken, her i 1930-oversettelsen: «Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører sig på jorden!». Så da vet du hva du har å gjøre, om du ikke har gjort det allerede: «Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden».

Fredagen er en fin dag, men også på fine dager kan det oppstå uforklarlige ting. Og det gjorde det forrige fredag. Jeg var nemlig på «Upper Crust» på Torp flyplass. Der selger de brus, vann, baguetter og den slags. Pluss øl og vin. Og siden det var fredag, siden ferden gikk ut i verden, livet og selskapet var godt og det var helg, så fant jeg ut at jeg skulle kjøpe to glass «husets vin». Et glass på hver av den forholdsvis enkle, billige og helt greie vinen de serverer som husets. To små glass, i alle fall ikke så velfylte som jeg selv ville fylt dem. Det kostet, siger og skriver, 274 kroner. For to glass husets vin. Jeg kommer nesten ikke over det. Bortimot 300 kroner for to glass helt ordinær vin.

Etter at papiravisen kom ut nå i morges så fikk jeg denne historien fra samme kiosken:

"Vi var på vei til Frankrike. Jeg går bort for å bestille to glass hvitvin. Jeg spurte ikke om pris. Hun serverer glassene over disken og skal ha 386 kroner. Jeg bare gikk".

Jeg er enig. I tillegg til absurde priser på alt, hadde de i tillegg antakelig valgt en enda dyrere vin enn "huseta". Svindel kaller vi sånt.

For ordens skyld: Jeg tilhører ikke dem som synes alt er så forferdelig dyrt i Norge. Mye er ganske rimelig, relativt sett. Vi bruker en forbausende liten andel av vår disponible inntekt på mat, som et eksempel. Omtrent 10 prosent. Men når de forlanger 137 kroner for et lite glass av den billigste rødvinen, eller 193 kroner for en uspesifisert hvitvin, så synes jeg de er drøye. Da ER de drøye.

Men jeg lar langt ifra uforskammede priser i en kafekiosk på Torp ødelegge dagen. For fredagen handler om langt mer enn griske kioskeigere.

Det satt en kar på Kviteseid-bussen fra Skien. En eldre kar. En annen var av det pratsomme slaget og spurte - Javel, hvor skal du da?

- Jeg skal på klassefest på Straand hotell i Vrådal.

- Ojoj- ikke verst, hvor gammel er du da?

- Jeg passerte 95 nå i høst

- Fantastisk. Hvor mange kommer det på klassefesten da?

- Tja, de siste sju årene har jeg vært der alene.

Sånn kan det gå. Men siden denne spalten – på denne dagen – har en viss hang til muntre historier. Denne er sann. En kar som het James Donald French ble dømt til døden for drap i Oklahoma. Rett før gjennomføringen ropte han ut til journalistene som var på plass for å se ham dø i den elektriske stolen: «Hey fellas! How about this for a headline for tomorrow’s paper: French Fries!» Det sitatet er kjent som et av mange «berømte siste ord» - «famous last words». Et annet «famous last words» opplevde jeg forleden dag. I alle fall nesten. På en skogstur i bratt terreng ned mot en elv ropte hun som gikk først: «…det er ikke så glatt som det ser ut til…». Det var (nesten) det siste hun sa. Men det gikk bra til slutt.

Måtte helgen, den første julebordhelgen mange steder, bringe solskinn og glede – lys over landet og munterhet i sinnet.

Nå er den åpnet. L’chaim!