Gå til sidens hovedinnhold

17. 2 prosent av barna i Skien er fattige

For to år siden hadde vi i TA en artikkel som sjokkerte meg ganske mye. Det var UNICEF som rangerte kommuner i Norge etter barnefattigdom. Skien var helt i bunnsjiktet. Kommunen som jeg bor i, som vi er så glade i, var altså så godt som dårligst i Norge på dette området.

Artikkelen er over 1 år gammel

Og merk deg det:
  Et samfunn skal ikke måles på hvordan de som har det best, på hvordan de rikeste, lever. Kvaliteten på et samfunn må måles på hvordan vi som system, som fellesskap, klarer å ta vare på dem som har det dårligst.
  Eller hvordan samfunnet legger til rette så de tar vare på seg selv. 
To år har gått siden TA, og andre, skrev om de elendige tallene.
Hvordan står det til nå da?
Elendig. Det må bare sies. Det står fortsatt elendig til. Ikke minst i Skien. 
Totalt var det over 100 000 barn i Norge, 105 540 barn, som levde i fattigdom. Over 10 prosent av alle ungene våre. 
Sånn kan vi ikke ha det. 
Drammen (18.6 prosent), Oslo (17.8 prosent), Skien (17.2 prosent) og Fredrikstad (16.9 prosent) er verst. 
I en debatt denne uken så hevder Torbjørn Røe Isaksen og Høyre at årsaken er flere innvandrere. 
Det er noe sant i det. 
Men antallet norske barn som er fattige øker også. I årene mellom 2007 og 2017 har det blitt mer enn 5000 flere fattige norske barn. 
SV hevder at Regjeringen straffer de svakeste. Det er noe sant i det også. Men ikke bare. I alle fall økte tallet med fattige barn med SV i regjering fra 2005 til 2013. Og tallet økte videre med Høyre i regjering fra 2013. Det er de klare, kalde fakta.  
I 2007 var det 69963 fattige barn i Norge. 40.67 prosent av den var innvandrerbarn. 
I 2017 var det 105540 fattige barn i Norge. 55.59 prosent av dem var innvandrerbarn.
Det er flere fattige norske barn og flere fattige innvandrerbarn. Men andelen av barna som er fattige flytter seg over mot innvandrerne.  
 Næringsminister Isaksen  fra Porsgrunn  sier: «Jeg vil si to ting. Barnefattigdom er et problem uavhengig av årsakene. De viktigste tiltakene på lang sikt er jobb og skole. Jo flere foreldre som er i jobb og jo flere barn som går i en god skole, desto flere familier kan vi løfte ut av fattigdom». 
Enig. 
Fredag morgen var det en interessant debatt på Politisk kvarter på NRK. Denne gangen var det Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og Raymond Johansen (Ap) som debatterte. De snakket om kontantstøtte. 
  Det er blitt avdekket, med god margin, at kontantstøtten er med på å holde spesielt kvinner i innvandrerfamilier hjemme fra arbeidslivet, hjemme fra språkopplæring. Kontantstøtten må virke ganske passiviserende så lenge man bare får den utbetalt. 
Johansen hadde et ganske konstruktivt forslag som gikk på at man i stedet for å få en passiv kontantutbetaling, burde knytte kontantstøtten til språkopplæring og arbeidstrening. 
Men KrFs Ropstad var helt imot dette. Uten å ha et eneste fornuftig argument som jeg kunne høre. Han pekte på at kontantstøtten var viktig for familienes valgfrihet. Men om man kan få ytterligere valg, uten at man fjerner noen, så er det jo med på å forsterke valgfriheten, ikke det motsatte. KrF er så forelsket i kontantstøtten at verken forsking eller resultater ser ut til å bite på dem.
 Røe Isaksen er på ballen. Han sier til Nettavisen: «Vi må angripe årsakene til barnefattigdommen, og årsaken ligger i skole og jobb». 
Men  Ropstad, i samme regjering, klamrer seg til kontantstøtten. En gammel politisk forhandlingsseier, med dårlig støtte i både politikken og forskingen, er viktigere enn resultatene. Og kontantstøtten passiviserer folk som absolutt burde vært ute i arbeidsliv og språkopplæring, det kan det ikke være tvil om.  
 Fattigdom kommer av en årsak. Barnefattigdom kommer av en årsak. I nesten alle tilfeller er det direkte knyttet sammen med manglende deltakelse i arbeidslivet. Om ikke de voksne i familien jobber, ikke får vanlig lønn, så er det selvfølgelig en stor fare for at familien, og barna, er fattige. 
Hele grunnlaget for vår velstand, vår aldeles fabelaktige nasjonale klassereise fra utfattig til uforskammet rikt, er knyttet til jobb. Man kjempet for «Hele folket i arbeid» fordi man skjønte dette. Og etter hvert ble kvinner folk de også. At også kvinnene tok del i arbeidslivet var viktig av så mange årsaker. Ikke minst likestilling. Skal man ha likestilling må man ha økonomisk likestilling. Så når kvinnene fra 1960- og -70-tallet i større og større grad ble en del av arbeidsstyrken i landet vårt, så ble det også en enorm styrke i likestillingsarbeidet. 
 Barnefattigdom er et ord som gjør vondt. Det bør gjøre vondt. Vi kommer neppe dit at vi klarer å utrydde all fattigdom. Av mange grunner, blant annet at fattigdom måles ut fra andeler av det totale økonomiske bildet. Blir samfunnet rikere, så blir vanligvis de fattige rikere også. Men den nagende følelsen av å være fattig svir antakelig ikke mindre av den grunn. 
Barnefattigdommen som vi finner i statistikken og som blant annet skjemmer ut en ellers så fin by som Skien, er mye knyttet til innvandrerfamilier. Og også knyttet til folk som blir uføre, som ikke klarer å være i vanlig jobb av helsemessige årsaker.  Noe av dette er nesten ikke mulig å gjøre noe med. Men det som er mulig å gjøre noe med er arbeidslinjen. 
 Gir man folk penger, kontantstøtte eller annet, så klarer man kanskje å holde dem flytende fra måned til måned i fattigdom. Men får folk jobb, så får de både inntekt, selvfølelse, sosialt nettverk og språklig og samfunnsmessig mestring. 
Kampen mot fattigdom må ikke gis opp. Eller relativiseres bort.  Og vi, som samfunn, må i tillegg passe på at oppgaven vår er å kjempe mot fattigdom, ikke mot de fattige.