Gå til sidens hovedinnhold

15 sanger som vil redde helgen din: «Ongane på bilete er svarte – likevel so smile dei og ler»

Kommentar: Jeg garanterer det. Tar du deg tid til å finne fram og lytte gjennom disse 15 sangene, så gjør de noe med deg. De vil løfte deg.

Jeg liker å leite etter sanger og sette de sammen i spillelister. Helt ulike sjangre. Country og opera. Rock og visesang. Norsk, svensk og dansk. Og mye amerikansk. Nå har jeg brukt noen dager på å plukke ut sanger, som har en fellesnevner. En slags muntermelankolsk treffsikkerhet, som framkaller spesielle følelser som treffer meg ekstra godt i november. For det første blir jeg imponert over formuleringsevnene som noen av disse artistene har. Og så er det enkelte verselinjer som treffer meg ekstremt.

Som Elg og en sang jeg lytter mye til akkurat nå. «I slekt med måsan». Elg er Øivind Elgenes fra «Dance with a Stranger». Mannen med den mektige rustne stemmen, fra Kristiansund. Sangen er fabelaktig og jeg liker så godt formuerlinger som: «Klokka på Jonas Eriksen har begynt å nærm seg 10 – og Polet snart skal åpne…»

Anne Grete Preus gikk jeg fra å direkte mislike, til å begynne å like da en kollega ga meg en plate i gave på begynnelsen av 1990-tallet. Siden har jeg hatt stor glede av hennes tekster.
Som denne fra «Vrimmel»: «Et lysglimt fra ingenting til ingenting er vi – så jeg går aldri rundt og savner magi – i mitt liv…»

Et nyere bekjentskap er Asle Beck. Vakker Oslo-nostalgi. Eller oppvekstminner om du vil. Han treffer veldig godt med «Skur 55»:
«Du jobba på kontoret - jeg jobba på bånn. Så begynte du å skjelve litt da du sa – jeg tror jeg er forelska».

Anders Jektvik snublet jeg over da han var oppvarmer for Sven-Bertil Taube og Göran Fristorp på Wrightegaarden i 2013. Da ble jeg oppmerksom på at fyren laget noen eventyrlig gode låter. Som sangen som handler om å skrive en sang. Ikke bare en sang, men faktisk «Sangen om livet».
Han synger: «Men sangen vart laga på natta og tankan strakk ikke te…»

Terje Nilsen, mannen fra Bodø, som det finnes et fabelaktig portrettprogram av på NRK, har gått ut av tiden nå. Han levde hardt og døde tidlig. Men «Mjelle» står igjen etter ham som en vakker minnestein:
«Eg lengta ofte ut igjen til Mjelle – når vinteren kommer krypande kald og kvit».

Som bergenser er det kanskje underlig å tenke på at romsdalingene i «Di Derre», klarer å beskrive et sted som jeg frekventert jevnlig på spesielt fuktige kvelder der vest. (Når vi ikke kom inn andre steder).
Sangen om «Børs Cafe» er vidunderlig. De innleder med å synge litt om at det meste er sagt om Bergen by:
«Grieg og Torget, Wessel og Brann. Men det er vanskelig å la den byen i fred før noen har sagt noe om Børs Cafe». Og så kommer det:
«… gi meg et bord innerst i hjørnet – og la meg sitte i fred..»
Fordi at: «Varmen er på en måte litt varmere på Børs Cafe».
Og avslutning er tydelig: «Bånnen er nådd først når du er nekta på Børs cafe».

Jeg møtte Rolf Søder en gang (etter å ha vært på Børs Cafe) i Bergen. Da fikk jeg sagt ham hvor glad jeg var i hans «Jargong Vål’enga»-plate. Kanskje spesielt sangen «Fiin gammel»:
«Vi er ikke kloke og vakre Elvira. Jeg har spart flittig av trygden – Elvira – Gud skal vite det var ikke lett. Men se hva jeg har med på ferden Elvira – en flaske med grønn etikett».

Odd Nordstoga skriver så utrolig mye fint selv. Men jeg synes gjendiktingen av Lars Winneback også er helt magisk på «Om du reiste din veg».
«Eg skulle inn det tomrom som kom over – om du reiste frå meg».
«Eg skulle prøve mine lippur mot ei anna – om du reiste frå meg».

Jakob Sande skrev et fantastisk dikt som han kalte «Hymne». Aftenlandet har klart å lage kunst av det, en sang som aldri blir slitt:
«Du kom til meg frå grybleike strender - drøymt av Gud inn i evo ein gong… eg har bore deg på mine hender – eg har gitt deg min djupaste sang».
Og så synger de videre:
«Eg har sett dine øyne tindrar – tindra blott imot stjerner og hav. Eg har reist deg eit alter der inne og fornekte Jehova for deg».

Og så Bjørn Eidsvåg og «Min båt er så liten». Om sjømannen som tenker tilbake på livet sitt.
«Det sitte en tørste seiler og minns ein sang han har lært».
«Han lot vel ikkje akkurat Jesus få styre og stå ved roret. Han blei trøysta i mang ein havn – men frelst det e ikkje ordet».
Og videre:
«Så ber de for bygd og fedreland – Ei ber for sin tørste ektemann – så her kreves sterke bønne».
Og de vittige linjene:
«Ongane på bilete er svarte – likevel so smile dei og ler». (Illustrasjonen er myntet på den linjen).

For noen få år siden var jeg på Kjerringøy. Da oppdaget jeg at Halvdan Sivertsen hadde helt rett. Siden så dukker den sangen opp i mitt hode bare jeg hører antydninger om øyen utfor Bodø:
«Å gå i land på Kjerringøy den første junidagen. Men sommeren enda nøle og står nervøs og var. Det skjer for åpen scene her, når mai skal bli til juni – når vår og sommer møtes i heftig kjærlighet».

Ole Paus og Jonas Fjeld synger historien om Hjalmar Johansen, Skiens store sønn – som det gikk så galt med:
«Født da våren kom - ein beinhard vinter ebba ut og isen sank i byens havn – og faren smilte stolt fordi det blei en gutt. Og Hjalmar Johansen ble guttens navn».
Og videre:
«Ingen var så flink til å fryse som han – og sånn blir det framtid av i et frossent land. Hold ut Hjalmar – det er enna langt igjen».

Henning Kvitnes synger om «Telemark i regn» og livet på veien:
«Kjenner mangt et samfunnshus med lukt av hjemmebrent og snus». «Og drømme meg over alle fjella langs veien – på vei østover mot natta gjennom Telemark i regn».

En av sangene som Alf Prøysen gjorde – som det tok lang tid før jeg oppdaget sprengkraften i var den om Jørgen Hattemaker. Som altså ikke handler om hatter. Guren Hagen gjør den fint:
«Sola skin på deg så skuggen fell på meg – men graset er grønt for alle».
Og videre:
«Når dronningen Saba gjør Salomo visitt - Jeg ser a Lea Lettvint og hu har tenkt seg hit - Om leie blir forskjellig frå silkeseng til strå - De går mot samma paradis og hører harper slå».

Og så tror jeg vi må avslutte med Jonas Fjelds sang om Konnerud. Antakelig min største konsertopplevelse noensinne, (Unnskyld Springsteen, Cash, Willie Nelson, Cohen og Dylan) må ha vært rundt 2003 med Jonas Fjeld på Lundetangen pub.
Tett, intenst og magisk.
Da han sang om Konnerud, så var alle som var der bestevennene hans:
«Hvis du kjører feil så kommer du – til lang og mørklagt vei. Da har du havna oppå Konnerud – da har du havne opp hos meg».
Og da han i sangen inviterer folk «hvis du kommer dit – får du bare komma inn» - så følte alle at vi personlig var invitert hjem til Jonas.

Kultur er det som gjør mennesker større enn dyr. Og som gjør grå liv fargerike. Og er det noe som det er verdt å gjøre, så er det å lytte litt ekstra, ikke minst til sanger som du trodde du kjente fra før.
Gullet ligger både på og noen ganger – mellom linjene.