Låten med den svenske, halvt norske, tidligere «Idol»-deltakeren har surret og gått på NRK P3 den siste tiden. Der drar Amanda med lytterne tilbake i tid – der hun selv liker å være.

Nå sitter hun på en femtitallsdiner i Oslo og glir rett inn. En nostalgi hun også har for musikken fra gamle dager. Likevel er hun et barn av sin tid, som blander pop med elementer fra vintage rock ’n’ roll.

– Jeg vil ikke gjøre retro, men ta musikken med til vår tid. Det herlige med den gamle musikken er at den var nyskapende da – ingen hadde gjort det før, og det gir en ekthet som varer. I dag har vi så mye å velge mellom, der det meste er gjort før. Tenk da rocken kom, hvilken eksplosjon det var og hvor stort det var! Det gir en forelskelse som varer ennå, sier Amanda.

Og mener romantikken er blitt halvert med moderne teknikk, der gitaristen og trommeslageren knapt behøver å møtes.

– Tenk deg når man samlet et helt orkester og trykket på rec-knappen. Det er mektig, man vet at «slik låt det faktisk», drømmer hun seg tilbake.

Ut i åtte land

Amanda Jenssens debutalbum «Killing My Darlings» kom i 2008, året etter at Amanda kom på annenplass i «Idol».

– Det var min kompis som meldte meg på til «Idol», noe jeg bare lo av. Men det ga meg en sjanse – jeg så at det gir en stor gjennomslagskraft. Ulempen er at det er svært forgjengelig; berømmelsen kan bli like fort borte som den kom. Det som skremte meg mest når jeg først fikk denne sjansen, var om folk ville fortsette å lytte til meg, sier hun.

Og folk lyttet: Debutplaten med sin soulpop gikk til topps på albumlisten og vant henne Rockbjörnen-priser, mens den litt mørkere oppfølgeren «Happyland» fra oktober i fjor gikk rett inn på 3. plass, solgte til gull, og fikk to Grammispriser.

Hjemme i Sverige er hun et fenomen som har solgt 100.000 eksemplarer av sine første to plater. Nå gis «Happyland» ut i en internasjonal utgave med en rekke bonusspor, og dermed er Amanda Jenssen på farten rundt i Europa, deriblant farens hjemland Norge.

– Det er spennende, som å starte på nytt og klatre nedenfra når ingen vet hvem jeg er, sier hun uten å høres særlig avskrekket ut.

Liker stor lyd

Amanda Jenssen har alltid har hørt på gammel musikk, og har fremdeles Tom Waits, Cab Calloway, Edith Piaf som favoritter for øret, sammen med Nina Simone, Nick Drake, Elvis, Ella Fitzgerald.

Som 13-åring begynte hun å spille gitar og skrive sine egne låter, og påpeker at hun føler seg mer som låtskriver enn sanger.

– Det er i den kreative prosessen kunsten ligger, og det er «meg»; det gir en følelse jeg ikke får av noe annet, og som er det jeg vil etterlate meg. For det vakreste med musikk er at det er øyeblikk som spares – selv om menneskene som spilte den ikke lenger lever, sier Amanda.

Som spilte i flere pop- og rockband i tenårene – fra bandet Amanda and the Papas, der hun fremførte jazzstandarder sammen med faren Halvard Jenssen og hans kamerater, til indierockbandet Oh Hollie Neverdays.

Med «Happyland»-albumet ville hun ha en følelse av 30-talls storbandjazz, som hun har vært opptatt av de siste par årene. Innspillingen skjedde i en gammel kino i Stockholm, nå studio, kalt Atlantis, der alle musikerne spilte samtidig og orkestreringen var raus.

– Jeg har alltid elsket episke låter med stor lyd! (ANB-NTB)