– Jeg drømte om det. Men så kom livet, jobb, utdannelse og familie. Nå sover ungene om natten, jeg hadde overskudd, og muligheten bød seg.

I mellomtiden var Tofte blitt psykolog, og med en erklært interesse for fortellingen som virkelighetsskapende. Dermed landet hun på fantasysjangeren, helt bevisst:

– Der kan jeg utforske andre sider ved menneskene – deres moral, sannhet og virkelighet – enn jeg kan i en realistisk roman med sine strengere rammer, sier hun.

Verdens ende

Denne uken er «Song for Eirabu» ute i bokhandlene. Den er skrevet på nynorsk, et saftig og rikt nynorsk som gjør mulig en prolog som denne:

«Djupt nede i mørk mold som ein gong var ei myr, låg ei kvinne, svart av elde. Ho var kledd i ullkjole og kappe med bronsenål, og på føtene var leivningene av mjuke kalveskinnssko. Dei nakne armane låg falda kring ein seidstav av ask. Lyset på gamlemyra var bleikt, og morgondisen strekte seg tynn over halm og pors heilt til kveldskulda krølla ny skodde fram mellom trestammene».

– Jeg begynte å skrive Eirabu på bokmål, men akkurat denne historien gjorde seg best på nynorsk. Norrøne uttrykk stod seg best i nynorsk språkdrakt, sier Tofte.

Og kvinnen som hun med linjene ovenfor introduserer, er ingen ringere en volven Áma, som bar i seg «dei siste strofene i songen for Eirabu, desse avgjerande verselinjene som ville sette hendingar i rette rørsler: Ho hadde spådommen om verdas ende».

Dermed bærer Toftes egen saga igang; en historie om tre kongeriker, og om de to unge søstrene Ragna og Berghitte, som lever i et univers med guder, tusser, byttinger og dverger, kriger og hverdager – alt en fantasyentusiast begjærer.

Unge heltinner

– Hva om norrøn mytologi hadde vært sann? Det var tanken jeg tuftet det på. Det er skrevet lite norsk fantasy for voksne. Engelske og amerikanske forfattere har rått brukt av vårt mytemateriale, der norsk litteratur har vært veldig virkelig og realistisk. Jeg tror vi har hatt litt berøringsangst. Jeg brukte mye, og så tok fortellingen selv tak i stoffet, sier hun om utgangspunktet sitt.

Men Kristine Tofte vil mer enn en ytre skildring. Hun vil inn – i menneskene hun skapte til å befolke sitt Eirabu, inspirert av research hun gjorde om 800-tallets kvinner i Norge så vel som i sagalitteraturen.

– Det var spennende å utforske kvinnenes rolle mellom begivenhetene. I en hierarkisk struktur, der mennene satt med den formelle makten, hadde kvinnene en rådgivende makt – og en frihet til å bevege seg mellom befolkningslagene.

Hovedpersonene hennes er unge; Ragna er 15 år, Berghitte 14.

– Det var spennende også å se disse jentene jeg lagde meg. I den alderen har man store tanker om hvordan alt skal bli, og hva når man kastes uti de store hendelsene?

Nummer to

Kristine Tofte er aktiv blogger, og hennes medbloggere har ivrig fulgt med på skriveprosessen. En av dem, Virrvarr, skriver om handlingen i «Song for Eirabu», at den ikke er som fantasybøker flest – med kampen mellom det gode og det onde, men at «kampen mellom forutsetninger og fri vilje» er en nærmere beskrivelse.

For Ragna og Berghitte er – uten å vite det – utpekt av gudene som deres redskap. Ragne blir innviet som offerprestinne, Berghitte blir dronning.

Både hovedpersoner og bifigurer får liv, og forholdene dem imellom virker levende. Men så sitter også Tofte med over tusen «overflødige» sider.

– Jeg har laget meg historier om alle! Men en roman handler jo nettopp om ikke å si alt, det de kaller fortellingens kunst, sier hun med et lite sukk.

For historien er ikke ferdig – boken som utkom i disse dager er «bare» bok nummer 1 i miniserien om Eirabu, som forøvrig betyr «der solen går ned».

– Oppfølgeren kommer i 2011, lover Kristine Tofte.

Ta det tilbake

– Du turde å gi bok 1 i Eirabu-sagaen din undertittelen «Slaget på Vigrid»?

– Navnet satt langt inne for meg å bruke. Men denne slagmarkens riktige navn er Vigrid, det betyr «slag som bølget frem og tilbake», sier hun.

Vigrid er altså i norrøn mytologi vollen der det siste og avgjørende slaget mellom æser og jotner skal stå under Ragnarok – når verden går under. Men det er som kjent også brukt av en nasjonalistisk organisasjon.

– Jeg nølte først, men så revurderte jeg det. For det blir trist dersom vi uten kamp overlater vår kulturarv til de som forvalter den så dårlig. Det er å gi dem større betydning enn de fortjener. Kanskje dette ikke hadde vært så lett for 40 år siden, men vi må kunne se på det som ble skrevet for 1500-2000 år siden uten å filtrere det gjennom de fem krigsårene, sier Kristine Tofte. (ANB-NTB)