Filmatiseringen av den første boka om Knerten og Lillebror er blitt akkurat så underfundig, varm og morsom som man kunne håpe på. Det eneste som mangler på toppscore er en noe mer strukturert handling.
Hadde regidebutant Åsleik Engmark sørget for å holde publikum konsentrert hele veien, ville dette vært en vinner. Det klarer han ikke. Til det inneholder «Knerten» for mange sekvenser som henger i løse lufta. Likevel er det en overbevisende første film komikeren har levert. Med alle nevnte ingredienser intakt, sørger han for at publikum forlater salen med en god følelse av å ha blitt grundig sjarmert. Selv om det tidvis har vært både sårt, vondt og skummelt underveis.
FANTASIKOMPIS
For historien om Lillebror og Knerten handler til dels om vanskelige ting. Det er ikke bare idyll når Lillebror, storebror, mor og far flytter fra byen og ut på landet. Her venter et falleferdig hus, som krever mer enn de voksne hadde regnet med. At far er omreisende selger av uselgelig dameundertøy, og at mor snart må ta seg arbeid for å få endene til å møtes, gjør ikke hverdagen enklere. At det ikke er noen barn å leke med i mils omkrets, ser derimot ikke ut til å sjenere Lillebror i særlig grad. Han finner snart en imaginær venn så god som noen i bjørkekvisten Knerten. Sammen drar de på oppdagelsesferd i en verden som veksler mellom fantasi og virkelighet. At handlingen foregår på flere plan er med på å gjøre filmen severdig både for barn og voksne.
TIDSRIKTIG
Settingen er liksom i boka; det sosialdemokratiske Norge slik det framsto på begynnelsen av 1960-tallet. Tidskoloritten etterlater ingen tvil om at det har vært foretatt grundig research i forkant av innspillingen. Både klær, kjøretøy og andre rekvisitter har rette retro-look, og bidrar til å ta oss med tilbake i tid. Slik sett minner «Knerten» mye om «de gamle» filmene basert på Anne-Cath. Vestlys bøker. Men sammenlignet med for eksempel «Mormor og de 8 ungene i byen», er det langt mer driv i handlingen her. Noe som utvilsomt er til det positive.
FÅR GODFØLELSEN
Det handler om vennskap. Om å finne seg til rette. Om å passe inn, og tilpasse seg. Om å være seg selv. Det siste er Lillebror god til, og med Knertens hjelp blir han enda bedre. Storebror Phillip er ikke sånn. Han vil være som de andre, og blir det til slutt. De alvorlige temaene skildres med varme, sjarme og store doser humor. Lune øyeblikk er det mange av – som når Lillebror oppsøker snekkeren, eller når kjøpmannen endelig lar ham få oppholde seg i butikken. Det er gjennom disse at Engmark klarer å skape den gode følelsen hos publikum. Det er her filmen griper oss. Det er her vi ler, og det er her vi blir rørt.
SJUÅRING IMPONERER
Regissøren har valgt en blanding av erfarne, mindre erfarne og helt uerfarne skuespillere til å bekle rollene. Sammen fungerer de meget bra. Mest imponerende er likevel Adrian G. Smith. Med sin naturlige tilstedeværelse er han et funn i rollen som Lillebror. Sjuåringens enestående tolkning stiller langt mer erfarne skuespillere i skyggen, selv om skuespillerprestasjonene jevnt over er gode. Et ekstra pluss til Per Jansen i rollen som den godmodige snekkeren – han veier opp for den etter hvert noe stereotype Pernille Sørensen i rollen som mor.