- Nei. sa Jon Fosse, reiste seg fra godstolen og gikk.

- Ja, men Jon..., sa Per Boye Hansen.

- Nei! Nå har vi sittet her ti minutter på overtid, sa Fosse og gikk. Det var fortsatt en skvett igjen i ølglasset da dramatikeren fra Hardanger forsvant bak scenen med et lite smil om munnen. Kanskje satt det noen i salen som verket etter å stille ham spørsmål, kanskje hadde de fått svar på det de lurte på.

FLYTTET TIDLIG UT

Jon Fosse begynte å skrive litterært som 12-åring. Han vokste opp på et småbruk i Hardanger, og flyttet ut som 15-åring, for å gå på ungdomsskolen. Det skulle man kanskje tro var tøft. Men ikke for Fosse.

- Folk har godt av å komme seg bort i ung alder. Jeg kranglet så mye med min mor, at det var godt både for henne og meg at jeg flyttet, sa Fosse. Siden reiste han til Bergen for å studere. Der bor han fortsatt. 51-åringen var opptatt av politikk som ung, og det første faget han tok på Universitetet, var sosiologi.

- Det hadde du ikke sans for? spurte Hansen.

- Nei, det var fullstendig idiotisk. Å lese om klassikerne, som for eksempel Max Weber, var fint, men samfunnsforskning ga meg ingenting, sa Fosse, som senere studerte filosofi og tok hovedfag i litteraturvitenskap. Vestlendingen har også en fortid som gitarist, lagde små melodier og spilte til dans på bygda som 12-åring.

- Det var en slags galskap, og jeg spilte dårlig, sa han. I tillegg til musikken, hendte det han tok frem staffeliet og malte. Et par av bildene sendte han inn til Høstutstillingen. Det gikk ikke like godt med maleriene som med manusene. Han ble refusert.

- Du opplevde mange tilbakeslag før du slo gjennom? prøvde Hansen.

- Jeg tenker ikke sånn på det i det hele tatt, sa Fosse, som debuterte med «Raudt, svart» som 23-åring.

- Jeg har alltid hatt en kjempeselvtillit som forfatter.

FAR SOM 20-ÅRING

Tre år før bokdebuten hadde han blitt far for første gang.

- Det er noe av det jeg ikke angrer på i livet. Det beste du kan gjøre i livet, er å gjøre feil. Motgang gjør godt, sa Fosse, som nå har fire barn. Hans eldste sønn er 31 år.

At Jon Fosse skulle bli en av verdens mest spilte samtidsdramatikere, var det neppe noen som ville tro i begynnelsen av hans karriere. Da var forfatteren kjent som teaterhater. Han likte ikke teatret som borgerlig institusjon.

- Slik er det fremdeles, men på et merkelig vis nærmer det seg, motsetter seg, sa Fosse, som en gang i tiden kom i klinsj med Tom Remlov, da han ville ha Fosse til å skrive for teater. Det var teaterregissør Kai Johnsen som til slutt fikk ham inn i teaterverden. Forfatteren gikk til slutt med på å bli med på en dramatikerkonkurranse, fattig som han var. Men han tapte med forestillingen «Nokon kjem til å komme», som er hans mest spilte stykke i dag, og som han fikk Ibsenprisen for i 1996. I 1999 hadde det premiere i Paris, og Fosse fikk sitt internasjonale gjennombrudd. «Nokon kjem til å komme» hadde urpremiere på Det Norske Teater i 1995. Året før teaterdebuterte han med «Og aldri skal vi skiljast» på Den Nationale Scene i Bergen.

ÅNDELIG OPPLEVELSE

Fosse skriver gjennom å lytte.

- Noen ganger får jeg det ikke til, noen ganger blir det fantastisk. Det går av seg selv. Jeg lytter og skriver det ned, sier han. Skrivingen må være lystbetont. Under tvang lystrer ikke forfatterens penn.

- Det er som å slite ordene ut av huden min.

- Det gjør fysisk vondt? ville intervjueren vite.

- Ja, det gjør vondt. Men når jeg ikke drar ordene ut av flesket bare svever de.

- Det gjør godt?

- Ja, det gjør utrolig godt.

Jon Fosse tror på Gud og religiøs innsikt. Som 7-åring opplevde han å se seg selv utenfra. Han skulle hente en flaske saft for moren, men falt på isen og knuste flasken, så både saften og blodet sprutet. Han ble kjørt til legen i hui og hast.

- Mistet du bevisstheten? ville Hansen vite.

- Nei, men jeg var redusert da vi kjørte, og så meg selv utenfra, fortalte Fosse. Episoden har satt spor i ham.

- Det har gjort noe med blikket mitt og måten jeg ser på. I dramatikk ser du alt utenfra.

- Ser du ting vi andre ikke ser? spurte Hansen.

- Jeg ser veldig godt, repliserte Fosse.

- Du ser gjennom oss?

- Litt. Og det er en stor plage. Det er derfor jeg ikke er så sosial, heller.

- Henger smerten sammen med det du får til som dramatiker og forfatter?

- Vi som ikke slår oss til ro med et materialistisk liv, har en smerte i oss.

- Men du kan også ha det godt på grunn av det?

- Ja, faktisk.