På den historisk viktige transportstrekningen mellom Notodden og Rjukan, fikk publikummere en reise med damplokomotiv, ferja «Storegut» rakk også akkurat å bli sertifisert tidsnok til å bli delaktig i jubileumsfeiringa.

Og det ble en markering der både falne nordmenn ble hedret, samtidig som det var stort rom for hverdagslig nostalgi.

- Jeg husker så godt vi tok toget i barndommen. Det var et samlingspunkt. Vi pleide å ta toget fra Notodden til Tinnoset for å fiske i Tinnsjøen, sier Sverre Løndal (78).

-Etter at vi giftet oss bodde vi rett ved siden av togskinna, sier kona Signe.

- Er det rart jeg har togdilla, kommenterer sønnen Sven muntert.

Det er tre generasjoner Løndal som har sørget for å få med seg den legendariske damplokomotivturen på Tinnosbanen. Den videre ferd med «Storegut» har begrenset antall plasser, så familien må nøye seg med første etappen.

OPP OG NED

- Dette er kjente lyder, sier Sverre da lokføreren blåser i togfløyta. Toget som går i 30 km/t klarer seg godt, og da toget kjører inn i den kuperte Kikedalen peker Silje ut av vinduet.

- Her måtte toget ha dyttelokomotiv. Jeg husker godt det gikk i voldsomt fort i nedover bakke. Oppover gikk det derimot veldig seint, mimrer hun.

Da TA spør om togturen vekker til live minner om krigen, rister Sverre på hodet.

- Det var en fæl tid. Det var jo så mange som døde da ferja ble sprengt, men det er sånn en helst vil glemme, sier han.

HEDRET DE FALNE

Langs strekningen Notodden- Tinnoset står folk og vinker med røde flagg. Det er reineste 17. mai-stemningen. Flaggene vaier enda høyere da «Storegut» legger fra kai på vei til Mæl. Mange reiser for å gjenoppleve minner fra barndommen, andre bare for å få med seg en naturopplevelse. Midtveis på Tinnsjøen stopper kapteinen ferja.

- Det var her «Hydro» gikk ned i forbindelse med tungtvannsaksjonen. Det var 14 nordmenn og fire tyskere som omkom. Ferja ligger fremdeles her på 430 meters dyp, opplyser han og hedrer de falne.

En alvorlig og ettertenksom stemning brer seg blant passasjerene.

- Det må ha vært vanskelig for sabotørene å utføre de alliertes plan, når de visste at det var så mange kjente om bord, sier en passasjer stille.

Vennegjengen nikker og ser utover Tinnsjøen der minnesmerket er markert med en rød bøye.

TURISTATTRAKSJON

- Jeg er først og fremst kjempelykkelig over at det ble noe av. «Storgut» ble sertifisert først fredag, sier daglig leder i stiftelsen Rjukanbanen, Øystein Haugan, og legger til at han bare har sett smilende ansikt i det «velsignede» gode været.

- Hva sier folk?

-Det er nostalgi, samtidig som mange ser på ruta som en fremtidig turistattraksjon.

Øystein Haugan har likevel et underliggende mål som han ser på som det viktigst. Det er at UNESCO skal ta med Rjukan- og Tinnosbanen med på deres verdensarvliste.

- Jernbanen er først og fremst et teknisk industrielt viktig kulturminne. Den var vesentlig fordi det ble transportert kunstgjødsel på strekningen. Rjukanbanen var også Norges første normalsporede jernbane som gikk fra damp til elektrisk drift i 1911, altså 10 år før NSB, sier han.

Og i går fredet riksantikvaren «Ammonia» og «Storegut».