Ganske presis klokka kvart på åtte gikk den canadiske legenden på scenen. Ulastelig antrukket i svart dress og en ditto kledelig hatt, ønsket han velkommen med «Dance Me To The End Of Love» – sittende på kne foran en banduriaspillende Javier Mas. Da hadde solen for lengst varmet publikum. Nå var det de ti musikerne på scenen sin tur.

STERK INNLEVELSE

Responsen fra folkehavet var umiddelbar; hender i været og allsang til kjente og kjære toner. Cohen fortsatte det intime samspillet med sine musikere. Etter å ha knelt for Mas reiste han seg og sang duett med sin høyt aktede korist og samarbeidspartner, Sharon Robinson. Et sterkt øyeblikk som det kom flere av utover i den herlige sommerkvelden. Få andre musikere, om noen, synger med en så dyp innlevelse som Cohen. Blant annet derfor ble konserten i går en svært betagende opplevelse.

HUMOR

Leonard Cohen er først og fremst melankoliens mester. Men nesten like karakteristisk er hans sans for underfundig humor. Et særtrekk som går igjen både i tekstene og mannens sceneopptredener. Denne gang hadde han også fått med seg de sublime Webb-søstrene på leken. Under låt nummer to, «The Future», slo tvillingene hjul idet Cohen byttet ut verselinjen «the white man dancing» med «the white girls dancing» – til stor latter blant de frammøtte. Ellers var det en svært ordknapp hovedperson som først etter åtte sanger talte til menneskemengden. Men det spilte liten rolle, for det var musikken vi var kommet for. Og den fikk vi til gagns.

«TIGHT» STORBAND

Det var en slagerparade med en twist som ble servert fra scenekanten. Selvsagt. Cohen har en backkatalog som noen og hver kan misunne ham. I 2009 framstår han som en aldrende maestro for et storband som inkluderer noen av de ypperste musikanter en kan tenke seg. Flere av dem har han samarbeidet med i en årrekke, og gjengen har turnert i godt over et år nå – nærmest sammenhengende. Akkurat det behøvde man knapt et trenet øre for å høre. I tur og orden høstet de stor applaus, kanskje aller størst Dino Soldo – som ved flere anledninger imponerte med elegante soloer på saxofon og klarinett. Et delikat lydbilde preget konserten, men den kunne med fordel vært skrudd opp et hakk eller to.

SUVEREN HELAFTEN

Den musikalske treretteren var utvilsomt en velkomponert meny. Først på kartet sto folkekjære Vamp, som åpnet i regndrypp og senere øs. Men perler som «Tir n´a Noir», «Ingeborg» og «Kim Du No Va», samt et sjarmerende publikumstekke sørget for en velsmakende forrett. Og fikk samtidig solen tilbake til Krogshavn. Sivert Høyem ga oss en behagelig hvilerett, der låter fra solokarriere mot slutten ble blandet med Madrugada-låta «The Kids Are On High Street». Etter at han avsluttet med «Johnny» var publikum mer enn klare for aftenens hovedrett. Som altså svarte til forventningene. Og vel så det.

Det var rett og slett en mektig opplevelse å se solen gå ned til lyden av smektende Cohenlåter.

Anmeldelsen er basert på det første settet, hvor disse 10 låtene ble spilt:

«Dance Me To The End Of Love»

«The Future»

«Ain´t No Cure For Love»

«Bird On The Wire»

«Everybody Knows»

«In My Secret Life»

«Who By Fire»

«Heart With No Companion»

«Waiting For The Miracle»

«Anthem»