Etter at Lars Monsen kom seg på tv, ble mange nordmenn inspirert til å dra på tur. Jan Eilert Pedersen hadde allerede vært på tur i mange år. Det har resultert i et praktfullt fotodokument - med medfølgende tekster og historier - på 250 sider. Selv karakteriserer han boka som «en blanding av reiseskildringer og bildekollasjer, strukturert etter de åtte samiske årstidene».

DRØMMEN OM ØDEMARK

Eilertsen flyttet til Kirkenes i 2001 og har kombinert jobben som sykepleier med utforskning av de siste ødemarksområdene i Europa. Nordkalotten er den delen av Europa som ligger nord for polarsirkelen og omfatter nordområdene til Norge, Sverige, Finland og Russland.

- Årsaken til alle disse turene i naturen er forskjellig. En god porsjon eventyrlyst og oppdagelseslyst er en ting. Kjærligheten til naturen har ballet litt på seg etter hvert, sier han.

Da han dro til Kirkenes i 2001 var planen å ligge mye i telt. Bok var ikke i hans tanker. Det kom først senere. Hjemme i Gransherad har han arbeidet med prosjektet i et par år.

- Jeg dro opp og drømte om store uberørte villmarksområder - etter å ha krysset skaulangs i Sør-Norge i mange år. Mange dro til Alaska og Canada, mens jeg tenkte på hvordan jeg kunne få være mest mulig ute i naturen for minst mulig penger, sier Pedersen.

ALT ER GÅTT TIL TUR

Pedersen og samboer Cecilie Abrahamsen er begge sykepleiere og jobbet gjerne intensive og lange økter som nattevakter - slik at de kunne ha fri i lengere perioder av gangen. Som de tilbrakte på tur.

- Alt av ferier, permisjoner og penger har gått til turer. Totalt har jeg, sammen med samboeren og diverse turkompiser, brukt halvparten av tida mi i nord ute, sier han.

At boka er lagt opp etter samenes åtte årstider har med de voldsomme endringene som skjer i naturen nordpå.

- Å bare bruke fire årstider nordpå blir meningsløst og fattig. Det vil ikke yte skiftningene - særlig på vinterstid - rettferdighet, sier han.

GIKK VILL I TRUSA

Pedersen har opplevd mye dramatikk på sine turer. En gang satt han tre meter fra en bjørn i flere timer og fotograferte den. Bjørnen var klar over Pedersen, men godtok ham. En annen historie er denne - som ikke er i boka. Det var høst og det snødde lett. Pedersen våknet i teltet på natta og var tørst. Han tok på seg fjellskoene og ruslet ned til et vann noen hundre meter unna - i bare underbuksa. På vei tilbake fant han ikke teltet igjen.

- Jeg begynte og fryse og det var litt flaut. Tenk å bli funnet utenfor Pasvik i bare trusa. Jeg hadde med meg en liten hodelykt og fant ut at jeg skulle plystre på bikkjene. De er polarhunder så de bjeffer ikke, men de reiste på hodet og da så jeg det blinket i øynene. Da fant jeg igjen teltet, men da var jeg allerede blitt kald og litt småredd. He-he, det var nære på, sier han.