I boka «Ego-koden» lanserer 69-åringen fra Sauherad en ny modell for samfunnsøkonomi kalt egoaltruisme.

Folk prioriterer å ta hensyn til seg og sine først, det ligger i menneskets natur, påpeker Johannes Akkerhaugen. Dette må utnyttes bedre og til samfunnets beste, mener han.

EKSTRA AKTUELT

Akkerhaugen har i mange år vært opptatt av hvordan man kan øke landets inntekter og effektivitet, samtidig som man på utgiftssiden benytter et system som kan fordele godene mest mulig rettferdig. Hans økonomiske modell er mer rettferdig enn dagens, hevder han.

Økonomens tanker og teori er nå samlet og utgitt i bokform, og selv om manuset ble sluttført i februar i fjor, har mange av forfatterens synspunkter fått ekstra aktualitet gjennom finanskrisa.

FRA BEGGE SIDER

Akkerhaugen tar utgangspunkt i at egoisme kan deles inn i etisk og uetisk egoisme. Ved etisk egoisme går ikke egoismen ut over andre.

Forfatteren, som har begått sin første bok med «Ego-koden», har videre tatt standpunkter fra høyre og venstre fløy og forent dem.

- Når det gjelder inntektssiden til staten går jeg lengre ut enn Høyre-siden gjør. Med egoaltruisme vil staten fordele godene mer rettferdig enn i dag, og på dette punktet er jeg lenger ut på sida enn de røde, opplyser Johannes Akkerhaugen.

DISKUSJONSGRUNNLAG

Han har lagt vekt på å ta med en rekke konkrete eksempler på hva som kan rettes opp på inntekts- og utgiftssiden.

- Det er en del drastiske forslag. De kan diskuteres, smiler han.

Og diskutere gjør han gjerne. Disse spørsmålene har opptatt han siden han inntok lunsjen i Hydros kantine på Notodden. Han kaller da også boka for et diskusjonsutkast.

I kapittelet om Den nordiske modellen tar han blant annet for seg progressiv beskatning, som han mener bør avskaffes. Han går også løs på formueskatten og bilavgiftene, det siste vil han ha på svensk nivå.

LIK PENSJON

Johannes Akkerhaugen går hardest ut på fordelingssiden. Akkerhaugen argumenterer for lik folketrygd til alle og ingen minstepensjonister. Han foreslår innbetaling til pensjonsfondet etter evne, og lik fordeling av pensjonen. En person som har vært stortingsrepresentant i tre perioder vil for eksempel ikke få mer i pensjon enn en hjelpepleier med 40 års fartstid. I dag vil stortingsrepresentanten etter 12 år få 66 prosent av gjeldende stortingslønn.

Forfatteren mener også at nasjonale ressurser tilhører hele landet, og at disse ikke skal fordeles skeivt etter nærmeste kommuner, og at de kommunale e-verkenes overskuddssjekker til eierne egentlig er kamuflert kommuneskatt for innbyggerne.

- Klart det er mange ting her ikke alle er enige i, slår han fast.