Først på scenen var imidlertid festivalsjef Nina Haugland som ba om at publikum kunne trekke seg sammen på benkene og at de i tillegg skulle trykke seg sammen i midtgangen, for å gi plass til alle som ønsket å komme inn.

Haugland prøvde å introdusere Hanne Boel, men ble bare møtt med jubelrop. Hun gav opp etter å ha fortalt at Hanne Boel har vært artist i 30 år.

JUBEL OG ATTER JUBEL

Da Hanne Boel kom på scenen eksploderte publikum i ekstase. Selv tok Boel en rolig start. Det er ikke tvil om at denne dama kan synge, og publikum klappet takten allerede på den første låta A night spend in Wonderland.

Boel hadde med seg et drivende dyktig band som fylte ut Boels stemme på en utrolig bra måte. Bluesriffene satt selvsagt som de skulle, og Boel viste at hun ikke er en dreven og erfaren og populær artist for ingenting.

Publikum var med absolutt hele veien. Det var jubel og det var applauser, og det er et under om publikums hender ikke var såre etter konserten. Dama er ikke kjent for sin stemmeprakt for ingenting.

BLUES OG SOM

Det ble naturlig nok mye blues og soul under denne konserten, men samtidig var den til tider svært så rocka. Det var deilige gitarsoloer og herlig bassbruk. Trommisen visste nøyaktig hvordan rytmene skulle settes. Dette var helstøpt kvalitet. Boel kan være svært fornøyd med bandet sitt på denne konserten, både med dem som har vært med henne i mange år og de nyere bandmedlemmene. Hanne Boel virker for øvrig svært fornøyd og opplagt.

Publikum fikk høre både nye låter og gamle hiter i en fin miks. Utenom en liten presentasjon av bandet var det lite prat med publikum mellom låtene, men det så ikke ut til å gjøre noenting for publikum som tydeligvis kjente de fleste låtene uansett.

Spesielt under refrenget «No love at all» brøt hele det fullstappede festivalteltet ut i en massiv og lang allsang. Det var enkelt sagt, energi og fullt trøkk hele veien, både på scenen og i salen, så lenge TA var der. Det var ingenting som tydet på at det skulle slutte.