En vakker vårdag satt de likevel på Restaurant Lorry i Oslo og diskuterte sitt kunstsyn. Kunstneren Jan Christensen kom direkte fra Berlin, der han stiller ut euroversjon av verket «Relativ verdi». Porsgrunnsmannen Tommy Sørbø kom susende på sykkel.

- For 30 år siden var kunstnere tause. Jakob Weidemann kunne verken male eller snakke om det han hadde malt. Han bare mumlet noe som folk i Porsgrunn ikke forsto, og som dermed bekreftet at hans kunst var rar og original, forteller Sørbø, som ironiserer over norske kunstnere i boken «Norges kunsthistorie - en kladd». I boken «Norske malerier» gir han dem derimot en seriøs oppreisning.

SKEPTISK

- I dag er imagebygging vesentlig, og kunsten blir til ved at kunstnerne snakker om verket, mener Sørbø (54). Han var skeptisk til å møte Jan Christensen (30), fordi han var redd for å bli en forlengelse av hans kunstverk. Christensen har fått mye oppmerksomhet for sitt arbeid «Relativ verdi», der han klistret 100 000 kroner på et lerret og solgte det for like mye. Mot slutten av utstillingen på Galleri MGM i Oslo, ble verket stjålet.

- Begrepet kunstscene blir mye brukt for tiden. Det skildrer det den situasjonen jeg er i nå, og som er en del av dagens medievirkelighet - nemlig at kunstneren er en del av sitt kunstverk. Jeg ser på en del av et du har laget som et forsøk på å skape en «snakkis», i likhet med et hvilket som helst reklamebyrå.

Jan: - Du skal ikke frykte at jeg bruker deg på den måten der. Jeg føler at jeg har fått mye oppmerksomhet for de arbeidene som jeg har gjort før også.

TA: Men ikke så mye som nå?

Jan: - Nei, men jeg har fått mange forespørsler om å lage kunst som er mer tilgjengelig. Tidligere har jeg laget veggmalerier og midlertidige installasjoner.

SELVMOTSIGENDE

Denne gangen laget jeg et arbeid som var så flatt og tomt for innhold at det eneste journalistene kunne skrive om det var pengeverdien. Dessuten er det et spark til en del kunstnere som bare er opptatt av å tjene penger. Kunstverket er komplisert, fordi det er en selvmotsigelse.

Tommy: - Det er tvetydighet som er komplisert - ikke selvmotsigelse. Ditt bilde har ingen tvetydighet. Du ville gjøre bildet flatt og fokusere på pengeverdien, ergo er ikke dette et kunstverk. Hva er det som er kunstnerisk ved ditt verk, bortsett fra at du er kunstner? Kan du forklare meg det?

Jan: - Det at jeg snakker om annen kunst, og ikke nødvendigvis min egen. Jeg referer blant annet til Marcel Duchamp (I 1917 satte Duchamp et pissoar på en pidestall og kalte det kunst. red.anm.), og fokuserer på det kommersielle i kunsten.

Tommy: - For meg er det en form for practical joke, som jeg selv har gjort på en langt mer avansert måte.

Jan: - Jeg tror mange ser på deg som en kunsthistoriker med mye kunnskap, men som er mer opptatt av å kverulere enn å ta et standpunkt.

Tommy: - Jeg forsøker å være kritisk, og det håper jeg en kritiker får lov til å være.

HØYT OG LAVT

TA: - Hvor mye har det å si hvem som står bak kunstverket?

Tommy: - Det er jo livsviktig i dag. Men jeg mener at kunstverket, i den grad det kan, bør stå på egne ben. Et godt eksempel er Marcel Duchamps «Fontene». Det han gjorde den gang, eller ønsket å gjøre, var å drite ut kunstlivet og gjøre det lave høyt.

Jan: - Det var en alternativ utstilling, uten juryering, hvor han likevel ble forkastet med det verket.

Tommy: - Ja, men det var en utrolig dårlig practical joke. Det var som å skrive «fuck» på veggen. Rent faglig oppfatter jeg det som veldig barnslig.

Jan: - Men nå sammenligner du meg og Duchamp her, ha, ha.

Tommy: - Jaja, men det jeg vil frem til, er at det kunstlivet som han ville latterliggjøre, absorberte kunstverket og satte det på pidestall, slik at vi i dag snakker om det. Det er en skandale at det har blitt en del av kunsthistorien.

Jan: - Det handler veldig mye om hvem som skriver kunsthistorien og hvordan den skrives. Derfor er det viktig at kunstnerne har kontroll på hvilken sammenheng den vises i, og i hvilke kanaler den distribueres.

ANDY WARHOL

TA: - Finnes det mange kunstverk som hadde fortjent mer oppmerksomhet?

Jan: - Ja, jeg vet om flere gode kunstverk som forsvinner fordi kunstneren ikke vet hvordan det skal presenteres. Jeg synes kunstnere burde tenke mer på strategi og reklame.

Tommy: - I dag er det reklameverden som arbeider med det autentiske, mens mange kjente kunstnere arbeider med flathet. Andy Warhol var fascinert av overflaten. 90 prosent av det han laget er totalt uinteressant. At han greide å forføre en hel verden med sitt skuespill, er tragisk. Lavkultur har blitt til høykultur, og omvendt. Postmodernismen forsvant med Jackson Pollock. Skal du kjempe mot noe i dag, må du si at noe er vakkert.

Jan: - Å få lavkultur til å bli høykultur er et forsøk fra oppegående kunstnere på å demokratisere kunsten.

Tommy: - Men hva tror du folk i Grenland tenker når de ser det du har gjort? «Jøss, det er noe rare greier, noe vi ikke forstår. Han må være spesiell». Det er ikke som å se «Norge rundt». Du bare bekrefter en romantisk kunstnermyte.

RØRT AV FRESKER

Når jeg ser en 500 år gammel freske, kan jeg bli rørt eller fryse på ryggen, fordi jeg føler det er noe som snakker til meg. Jeg har stadig mer festet meg ved essensialismen. Når du lager et bilde, vet du at om 500 år er det ingen som forstår det, eller får noe utav det. Vil du ikke at bildene dine skal forstås, også av fremtiden?

Jan: - Jeg gjør faktisk kunst for meg selv , i øyeblikket.

Tommy: - Men hvorfor skal du involvere andre i det, hvis det er ren mentalhygiene, spør Tommy Sørbø retorisk, før han får øye på grått, krøllete hode som stikker opp fra benken bak oss. Det er dikteren Torgeir Rebolledo Pedersen.

- Hei, husker du forrige gang vi var sammen og diskuterte kunst? Da endte det nesten med slagsmål, roper Sørbø over bordet.

- Ja, denne gangen skal jeg ikke blande meg inn, lover lyrikeren, før en av servitørene kommer bort til oss og spør om vi har fått tillatelse til å ta bilder. Tommy Sørbø nikker smilende mot Jan Christensen:

- Han er en meget anerkjent kunstner - men ikke av meg.