Sammen med Jarle Bernholft og Jostein Ansnes på gitar og kor og Knut Aalefjær på perkusjon og slagverk, har hun turnert land og strand med albumet «Wayfaring Stranger - a spiritual songbook». Spesielt kler musikken kirkerommet, der det er høyt under taket og akustikken gir musikken det ekstra løftet. Lørdag kveld tok hun sine spirituelle sanger med til et av de verdslige lokalene på turnélista. Vi som satt lengst fremme på Kafé K. fikk både se og høre en sjelden begavelse synge seg inn i sjela vår. Den særegne artisten synger med hele kroppen, men lar aldri følelsene helt ta overhånd. Kombinasjonen av total kontroll og ekte innlevelse, talent og teknikk er noe av det som kjennetegner 35-åringen. Skurret i stemmen tilfører sangene noe ekstra, slik tidens tann kan gi gjenstander sjel. Sangene hun arvet fra sangeren Ruth Reese (1921-1990) har havnet i rette hender. Kristin Asbjørnsen er en artist med tyngde.

HJEMMESNEKRET

Asbjørnsen er kjent som stemmen i Krøyt og Dadafon, og lørdag var hun som vanlig gjennomført. I en spesialsydd linkjole, fremførte hun sangene barbent. Det får henne til å føle seg mer jordet, har hun uttalt i et intervju med magasinet Henne. Med svarte og jordfargede afrikanskmønstrete tekstiler som bakteppe, fremførte hun sanger som en gang har blitt sunget av afrikanere i lenker. Det var som om vi kunne høre det risle. Trommis Knut Aalefjær sørget for suggerende rytmer, der han blant annet spilte på fuglekasser, andre hjemmesnekrede gjenstander og afrikanske trommer. Jostein Ansnes og Jarle Bernhoft bidro med følsomt gitarspill og koring. Mange husker Bernhoft fra tiden som vokalist i rockebandet Span, og kunne nok tenke seg å høre enda mer fra ham, kanskje i form av en duett? Men foreløpig holder han seg i bakgrunnen. Konserten var en salig blanding av lavmælte, melankolske låter og mer energiske, dynamiske melodier, der vi også fikk servert noen nye låter.

TO FULLE MENN

Rolige sanger som «Now We Take This Feeble Body», krever absolutt stillhet og konsentrasjon. Da er det veldig synd at to fulle menn klarer å ødelegge så mye for en sakral opplevelse. Flere ganger måtte publikum be de godt voksne mennene være stille. Det burde være unødvendig. Og da Asbjørnsen presenterte «Don't Be Weary, Traveler», kom det fra en av dem: «Don't Fuck Around!». Til tross for ukultivert oppførsel, nøt de tydeligvis musikken - i alle fall utbrøt en av dem imponert: «Å fytti h... så j... bra», mens vokalisten fremførte nok en sterk, spirituell låt som satt i ryggmargen. Ettersom Kafé K er et avlangt lokale, er det ikke like lett å verken høre eller se bandet fra bakerste rad. Dermed blir det lett litt mye prating, i stedet for lytting.

Konserten på Kafé K var minneverdig. Likevel bør nok Kristin Asbjørnsen oppleves fra harde kirkebenker, der alle er lydhøre og ingen gjør sitt for å ødelegge stemningen.