Han hadde sendt ut en kryptisk pressemelding ingen i de store avisredaksjonene forsto, men de kom på åpningen. Såpass hadde de skjønt. Da Aftenposten skrev en forhåndssak om utstillingen, uttalte Christensen at han ville bli skuffet dersom kunstverket ble solgt - uten å røpe hva det tvetydige arbeidet besto av. Det ble solgt allerede på åpningen i Galleri MGM i Oslo 27. januar. Et ektepar, som vil være anonyme, kjøpte det fire ganger to meter store bildet med tusen hundrelapper for 100 000 kroner. Det tapte 30-åringen penger på. Noe gikk til galleriet, noe gikk til skatt. Kunstneren hadde tatt ut alle pengene han hadde i banken og limt dem på lerretet. 50 000 kroner fattigere, men mye PR rikere, sitter han på sitt nyåpnede galleri, Leif Magne Tangens i Skien, og smiler fornøyd.

- Jeg ville ha en diskusjon omkring kunsten, forteller Christensen. Det har han fått. På Aftenpostens nettsider diskuteres det om bilde egentlig kan kalles kunst. En er glad det ikke er skattepengene hans som pryder lerretet. En annen sier: «Dette er ikke kunst, dette er penger». Selv omtaler Christensen sitt eget kunstverk som «utrolig banalt». 23. mars har han en lignende utstilling i Tyskland.

KJØPT AV STORDALEN

Petter Stordalen er blant dem som setter stor pris på Jan Christensen. Men investoren fra Porsgrunn ville neppe gjort som kunstneren, og bevisst tapt penger på et prosjekt. Noen av Christensens kunstverk er å se på Choice-hotell i Gøteborg, og i sommer kan du se signaturen hans på en vegg på Langbryggene. Han mener Stordalen har et engasjert forhold til kunst, så det var ikke Stordalen eller andre kunstinvestorer Christensen sparket til da han klistret hundre tusenlapper med tapetklister på et lerret.

- Da vet man nøyaktig hvor mye det er verdt, istedet for at det skal spekuleres i det. Hvis jeg ikke hadde solgt kunstverket hadde jeg satt det på lager og tatt av pengene den dagen jeg var helt blakk, sier han. Det var media han ville vekke.

- Jeg savner en diskusjon om innholdet i kunsten. Media er mer opptatt av selve hypen. Kunst bør alltid utfordre seg selv, og gå andre retninger. Han mener galleriene ofte står som regissører for å få medias oppmerksomhet.

- Men jeg lar meg ikke styre av det. Jeg gjør det bevisst.

VAR DESILLUSJONERT

Da Jan Christensen gikk ut av Kunstakakademiet i Oslo, for syv år siden, debuterte han på Høstutstillingen. «I Will Never Make It» bar hans signatur. Det var ikke ironisk ment.

- Jeg var desillusjonert, og lurte på om jeg kunne overleve som kunstner, sier han. To år etterpå malte han seg inn i et hjørne.

- Da følte nesten jeg hadde stagnert. Jeg bar på en frykt for å bli kunstner.

Da han siden ble deprimert, var det på vegne av media.

- Billedkunst bør drøftes på ulike nivåer, mener kunstneren. Det skulle snart vise seg at han hadde lite å frykte på egne vegne. Nå har han stilt ut i store deler av Europa, i tillegg til New York og Korea. I høst flyttet han til Skien, etter å ha mottatt et arbeidsstipend fra kommunen. Det betyr at han kan bo ett år på Snipetorp, uten å betale en krone i husleie. I tillegg har han galleri og atelier i Henrik Ibsensgt. 3, midt i sentrum. Det er ikke lett å få øye på Galleri Leif Magne Tangens, som er oppkalt etter en kunstkritiker. Men hvis man ringer på en av ringeklokkene bak jerndøren, kan det nok hende Jan Christensen lukker opp. Da TA besøkte ham lørdag ettermiddag, sto han med malerkosten i neven. Ikke for å skape bilder, men for å fjerne kunst som hadde blitt malt direkte på veggene og gi plass til Christina Peel. Hun skaper billedkunst av kabler, og åpner sin utstilling på fredag.

IMPONERT OVER SKIEN

Jan Christensen er født i København, og har drevet syv stipendiatarbeider i Korea, Frankrike, Irland og Sverige. Han er imponert over samarbeidet mellom kulturbyråkratiet og kunstscenen i Skien, hvor han har bodd siden oktober i fjor.

- Kulturbyråkratene ordner ting kjapt, er oppdaterte og engasjerte, mener han. Når han snakker om solen og Skien, kommer plutselig kultursjef Alfhild Skaardal inn dørene. Hun er i strålende humør.

- Hei, jeg så sykkelen din utenfor, og måtte jo komme inn og hilse på, sier hun, med skjerf rundt halsen og vinterfriske roser i kinnene.

- Du har jo vært så flink som har nevnt Skien for oslopressen hele tiden, smiler hun, før hun henvender seg til journalisten:

- Han er jo vår nå. Det er stas å ha ham som gjest.