Det unge nordiske bandet Frigg kan få hvilket som helst tak til å løfte seg. Musikerne gjorde et grepa forsøk i Ibsenhusets foajé i går kveld også, under den første konserten på gruppas Rikskonsertturné. Ibsenhusets intimkonsert-publikum er imidlertid for høflig til å danse på bordene, men det nærmet seg dét nivået mot slutten av konserten. For hva skal man si om et band som spiller halling slik at den kan funke til areobic?

ALLSIDIGE OG ENERGISKE

Frigg består av en energisk og dyktig gjeng folkemusikere som spiller halling, polka, vals, reel og andre låter så det freser fra scenen. Du trenger ikke være hardingfelefan for å digge Frigg. Disse sju kan sjarmere høy og lav med sin musikalitet og spilleglede.

I går stilte de på lydprøve kvart på seks om morgenen i forbindelse med en opptreden i NRK1s frokostsending, men den lange dagen la ingen hørbar demper på kveldens konsert.

Bandet ble dannet etter at felebrødrene Gjermund og Einar-Olav Larsen fra Verdal møtte en familie fra Kaustinen under et besøk i Finland. Familien Järvelä har lange musikalske røtter, og nykomlingen Frigg ble kåret til Årets band på verdens største folkemusikkfestival i Kaustinen i 2003. Gruppa jobber nå med album nummer tre.

URFRAMFØRING

Ved siden av de nevnte norske brødrene består Frigg av Topi Korhonen på gitar og dobro, Esko Järvelä som behersker både fele, bratsj, nøkkelharpe og orgel, Petri Prauda som spiller cittern, mandolin, munnharpe og sekkepipe, Antti Järvelä på kontrabass og fele, samt Alina Järvelä på fele.

Gruppa spilte mange av sine egne komposisjoner, og låtskriverarbeidet ser ut til å være en slags dugnad, det vil si at flere av medlemmene bidrar med egne melodier.

Frigg hadde mye finsk på spillelista, både polska og vals og andre melodier. I forbindelse med turneen har de også kommet opp med et bestillingsverk for Rikskonsertene. Selv om musikerne antydet at de var litt nervøse for urframføringen, var det lite som tydet på nervøsitet under selve framføringen av 20 minutter ny musikk.

FART OG MELANKOLI

Noen av låtene er inspirert av hendelser på sportsarenaen, som Gjermund Larsens friske «Solberg» og «Cross Country». En av bassistens låter, «Keidas (Oasis)» er en vakker og romantisk melodi, mens flere av gruppas viltre polskaer inviterer til dans. Frigg har felene i front hele tida, og de kjører helst på fjerde og femte gir. Når de først roer seg, blir det gjerne veldig melankolsk og gripende.

Frigg varierer og skaper kontraster akkurat nok til å unngå å bli for ensformige, selv om de kanskje også kunne variert sine stemningsleier enda mer.

Bestillingsverket, foreløpig uten navn, var tro mot resten av repertoaret og med en flott avslutning, «en slags vals» signert Esko Järvelä.

Dette var som nevnt første stopp på turneen. Hvordan skal det gå når de blir enda mer samspilte?