Oppsetningen av teaterforestillingen «Maren Gulliksdatter» er i ferd med å befeste seg som en tradisjon i Siljan. I går var det nypremiere, og Mille Marie Treschow var invitert til å kaste glans over åpningen.

NYE OG GAMLE NAVN

Med enkle virkemidler på en intim utescene forteller skuespillere og statister den dramatiske historien som skal ha utspilt seg i Siljan, eller Slemdal som stedet het den gang, i året 1688. Og som med mange andre gamle fortellinger som påberoper seg å ha funnet sted i virkeligheten, må man nok regne med at noe er trukket fra og mye lagt til i ettertid.

I år byr spelet, skrevet av hovedrolleinnehaver Jeanne Bøe, på nye og gamle navn. Jeanne Bøe spiller som før Maren med følsomhet og profesjonalitet, mens Ove Christian Owe, kjent blant annet fra flere tv-serier og filmer som «Jeg er Dina» og «Secondløytnanten», er tilbake som den forelskede, men herskesyke Grev Ulrik Fredrik Gyldenløve.

KOMIKER I KJENT STIL

En viss forventning har det nok også vært knyttet til den folkekjære humoristen Tor Erik Gunstrøm som har fått rollen som den feige og pressede slemdalsfuten Eilif Moholt. Futen er blitt en gjennomgangsfigur i årets Siljanspel, og Gunstrøm spiller først og fremst på sine velkjente komiske talenter i stykket. At han fremstiller futen som en narraktig komediefigur i typisk Gunstrøm-positur gjør egentlig ingenting. Det funker, og liver opp forestillingen som til tross for gripende innhold også har humor som naturlig ingrediens. Oppgjøret mellom storbonden Tollei og futen er en fornøyelig affære.

Spillemannen Knut Buen krydrer også denne gangen Siljanspelet med vare feletoner, mens Mathias Calmeyer (kjent blant annet fra «Salmer fra kjøkkenet») i år har regien i tillegg til å spille rollen som Marens ektemann Tollei Nilssen.

VIKTIGE BRIKKER

Tollei er bygdas rikeste bonde, og heller ikke han blir spart for den grådige greven som stadig jakter på lokalbefolkningens jordeiendommer. For når Grev Gyldenløve faller pladask for kona til Tollei, er det duket for uærlige knep, sjalusi og hissige oppgjør. Spelet fremføres med fin flyt, men kanskje med litt tregt tempo i starten. Det hele tar seg opp etter hvert som handlingen nærmer seg klimaks.

Det er de profesjonelle skuespillerkreftene som bærer forestillingen, men samtlige, både barn og voksne amatørskuespillere, er viktige brikker i helheten, enten de er sladrekkjerringer på bygda, inspektører, fogder eller prest.

Selve spelplassen, ruinene av Kullkjelleren, er intim og stemningsfull, men kanskje også litt for liten til at publikum får et godt nok overblikk over det som skjer?

Alt i alt er likevel «Maren Gulliksdatter» hyggelig underholdning med sterk lokal forankring.