Al Deloner er blitt lystigere med årene, og leverer opptil flere gode låter. Platen som helhet fremstår som dynamisk, variert, og til tider fengende. Atle Bystrøm bringer inn nye elementer i sin utgivelse og skal ha ros for å være innovativ, iallfall i forhold til seg selv.

Grenlandsgutten Al Deloner har tatt et steg videre fra forrige plate, og fra tiden han spilte med Midnight Choir.

Han åpner likevel trygt med en typisk Al Deloner-låt, litt kjedelig kanskje, men allerede i andre låt, merker vi forandring. «Day by day» er en annerledes låt med dynamikk og driv. «San Francisco» er også en av de sterke og «morsomme» låtene, dog noe monoton.

Det er uvisst hva Al Deloner prøver på, men platen fremstår som noe anstrengt og kunstig med den stemmebruken som er gjennomgående for platen. Det kan virke som han prøver å være Neil Young eller noe i den stilen, men dessverre virker det verken troverdig eller ekte, bare fryktelig slitsomt.

Al Deloner kommer for så vidt med noe nytt med utgivelsen av «Itchy and the girl dancing», men platen fremstår likevel påtatt.