Jeg har vel sjelden følt meg så lurt av et platecover. For ikke å si et artistnavn. Uncle Deadly er det nye aliaset til artisten tidligere kjent som Zahl. Eller Hellraizer i Kaizers Orchestra. Det giftige navnet og gorillaprydete omslaget gir umiddelbart forventinger til hardbarka rock´n´roll. Kanskje noe stoneraktig?

Men, nei. I stedet viser dette seg å være streit singer-songwriter stoff – ikke spesielt originalt – fra en fyr vi forbinder med nettopp originalitet. Her får man både en Damien Rice-, Coldplay-, og Beatles-følelse. Og innimellom en litt flau smak av Idol. Man merker tydelig når Morten Abel og Janove Ottesen har hatt mer enn én finger med i spillet. Og det er vel egentlig albumets store problem. For i motsetning til det Geir Zahl (hans egentlige navn) gjør med Kaizers, så mangler dette en tydelig signatur.

Albumet peker i alle retninger uten at man finner ut av hvor denne Uncle Deadly egentlig vil. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at han virker veldig snill. Låtene er catchy – det hender man får lyst til å svinge seg i dansen. Men aller mest er dette musikk som egner seg best til hygge foran peisen, der fokuset er på samtalen - eller hva man har i glasset - ikke den konsentrerte lyttingen. Med andre ord behagelig og liketil. Helt greit, liksom.