Låtene på albumet har en attraktiv sving i seg, og noen av partiene egger uten tvil de fleste musikkinteresserte. Det improviseres over en lav sko, og i det store og hele klarer solistene å variere, hør bare på orgelpartiene på «Time to go».

Solli har en relativ varm tone i sitt horn og viser seg også på plate å være en gitarist med innlevelse og teknikk. «Lundblues» er et eksempel på dette.

Noen ganger faller jeg av de litt lengre improvisasjonsrundene, det trenger ikke å være musikernes feil. En annen innvending kan være at dette virker å være nokså klassisk jazz, noe annet kunne vi vel ha forventet av unge menn? Når det er sagt er det såpass stor veksling mellom de ulike numrene at gleden over å lytte aldri blir borte. Sjekk ut spennet fra «Enlight» til den neste rockeaktige «Things we do today».

Det står respekt av dette albumet.