Jeg sjekket arkivet vårt i TA når det gjelder akkurat Ronald Holmberg. Dette er mannen som lever som han prediker.

Ikke bare har han kommet ut med 14 plater. Han er også på farten, nesten daglig virker det som, for å dele den livsgleden «live» som han «forkynner» på platene sine.

DEN FØRSTE SEKSEREN

Og denne gangen, kanskje mer enn mange ganger tidligere, virker det som selve produksjonen er svært forseggjort. Terje Welle Busk har virkelig jobbet med hver enkelt låt. Og man har et meget solid lag som spiller sammen med Ronald i studio.

Jeg har vel sjelden fått så mye pepper som da jeg for et par år siden ga «Ronald 12» den første sekseren på terningen, som både Ronald og Terje Welle Busk noen gang hadde fått.

Den kjeften tar jeg gjerne. For denne musikkstilen har i en årrekke blitt stemoderlig behandlet. Nedlatende og ignorante har man liksom opplest og vedtatt at denne typen musikk er dårlig. Og mange opptrer med en sjangerforvirring som ikke tjener alle musikkjournalister til ære.

MYE BRA, MYE ELENDIG

Det finnes god og dårlig blues. Det finnes god og dårlig jazz, rock, rap og country. Mye bra, og mye som er elendig. Hadde man oversatt tekstene ville svært mye av det som når toppen på platelistene kommet svært dårlig ut mot Ronald 14. Og noen hadde definitivt vært mer givende.

Men det finnes god og dårlig musikk i Ronald-sjangeren. Og Ronald har nesten blitt en egen sjanger. Som er i den aller, aller beste «Husker du»-tradisjonen med Odd Grythe og Ivar Ruste som opplagte representanter.

Dette handler om søtladen nostalgi. Ingen grunn til å underslå det. Men hvem har bestemt at det ikke er fullverdig ramme rundt en plate?

ET SNEV AV STEELGITAR

Og hvem har bestemt at musikk som faller en lettere i øret når en er 66 enn når en er 33, skal ha et mindreverdig stempel?

Platen er forseggjort. Det er trykt opp tekster i coveret. Og vi får 14 låter på Ronald 14. Selvfølgelig. To av dem, «Tømrer John» og «Har du aldri vært ensom» er kjente Arne Bendiksen-tekster. Den siste er i tillegg en gammel Jim Reeves-schläger.

Og en antydning country preger noen av låtene. Et snev av steelgitar (Trond Schjølberg) lager den rette atmosfæren.

Men aller best er nok likevel Ronald når han synger sitt «eget» stoff.

Om du for eksempel tar deg tid til å lytte til «La oss dele med hverandre» - en av de to der teksten er skrevet av Håkon Olsen - vil du oppdage en sprudlende smittende livsglede fra Ronald.

Og med en meget velspillende Bjørn Brenne på trekkspill, som treffer perfekt til denne låten.

INGEN BEDRE

Rolf Egil Johnsen har vært med på ti av låtene. Og jeg tror også tekstene treffer målgruppen perfekt. Ronalds «Gran Canaria», for eksempel, står slett ikke tilbake for Vikingarnas, og Ronald har intet å være flau av, selv om han skulle møte Christer på en jam-session. Om de har det, i de kretser.

Man har lett for å stigmatisere grupper og musikk. Jeg har fått brev fra folk som har reagert på merkelappen «Musikk for godt voksne» som produsent Terje Welle Busk har satt på Ronald. Helt greit det.

Noen liker Pjotr Iljitsj Tsjajkovskij, noen elsker Elvis Presley, det finnes 90-åringer som digger Rod Stewart. Og det er ikke noe galt med det.

Men om man liker denne typen trekkspillbasert dansemusikk, slik Ronald gjør det, så må jeg igjen melde at det finnes ingen bedre i Telemark. Eller i Norge.