Nå rekker de vel ikke over alt, heller, herrene og damene i Ibsen-establishmentet i Skien. Dagene er fortsatt spekket med hyllester, festtaler og alt som måtte høre med.

Et tankekors er det at Black Debbath-konserten trolig er det eneste Ibsen-arrangementet mange av de unge og rockeglade publikummerne deltar på i jubileumsåret.

SURREALISTISK

De av oss som har tid og interesse til overs kan ellers merke oss at Ivo de Figueiredo har gjort Ibsen ny, at professor og Ibsen-kjenner Vigdis Ystad har gjort ham diskutabel og filosof Hanne Kraugerud historieløs.

I tillegg har altså metallbandet Black Debbath satt ham inn i en musikalsk sammenheng; en sammenheng som fremstår som en blanding av surrealistisk og relevant.

Surrealistisk fordi blytunge rockelåter fremføres med tekster som svinger fra det mest høytravende patos til knusktørt byråkratspråk.

Og relevant fordi det, i hvert fall etter denne anmelders mening, går an å finne et slags budskap i det de gjør. Hva det budskapet faktisk er, aner jeg ikke, men jeg tror jeg liker det.

«FORTSATT AKTUELL»

Da hører det også med at ironien i det de gjør er like tydelig som i en Dag Solstad-roman. Du ser jo den er der, men du får aldri opphavsmannen til å bekrefte det.

«Problemer innad i Høyre» skriker bandet fra scenen på StuA. Med Lars Lønning, sønn av den gamle Høyre-kjempen Inge Lønning, i spissen.

Det samme med Ibsen. Med gitarriff så tunge at de kunne veltet Monolitten i Vigelandsparken kyles låta «Vedrørende Ibsens korrespondanse» frem. Her er teksten tatt rett ut av et leserbrev Henrik Ibsen skrev til Morgenbladet for over hundre år siden.

I brevet ivrer Henrik Ibsen for en reform av helsevesenet. Var det noen som snakket «fortsatt aktuell»? Merk hermetegnene.

Telemark får sitt. Ikke bare ved at Odd Nordstoga dukker opp, men også med en egen låt om krangelen mellom Skien og Oslo om Ibsens møblement.

KEITETE SJARME

Igjen; det tekstlige innholdet forsvarer lett en plass på kultursidene til de avisene som holder seg med slikt. Musikken, derimot, ville bli plassert et annet sted.

I tillegg har bandet en slags keitete sjarme på scenen. Dette gjelder ikke minst bassist Egil Hegerberg, som utnytter sin sjarmerende og småsurrete fremtoning i flere andre prosjekter, blant annet «Hurra Torpedo» og «Bare Egil Band».

Er det for mye forlangt at Ibsen-komiteen, eller Høyre, for den saks skyld, skal ta Black Debbath alvorlig?

Det er det nok. Så får vi andre ha dem for selv ennå en stund.