Det gamle ankeret ble tirsdag formiddag heist opp av en fraktebåt med heisekran, før det ble plassert på grunt vann like ved Tårnbrygga på Jomfruland.

- Veldig spennende, kommer det entusiastisk fra innehaveren av Tårnbygga kystkultursenter, Jørgen Haave.

PÅ 25 METER

Tor Falck om bord i fraktebåten «Sjøfrakt» forteller at han ble hyret inn av den fortvilte seilbåteieren som hadde satt fast dreggen sin. Sammen med en dykker dro Falck ut for å se om det var mulig å få den løs.

- Dykkeren gikk ned på 25 meters dyp, og der fant han dreggen som satt fast i ankeret, forteller Falck.

Det samlet seg etter hvert en del skuelystne på Tårnbrygga da det gamle ankeret ble fraktet inn til land og langt ned på grunt vann.

- Det var flott at de klarte å få ankeret like helt opp. Jeg vil tro det er cirka tre meter bredt og tre meter langt, sier Anne Maren Aabøe som jobber på Kystkultursenteret.

AUTOMATISK FREDET

Gjenstander i sjøen som er mer enn 100 år gamle er automatisk fredet. Det opplyser marinarkeolog Dag Nævestad ved Norsk maritimt museum.

- Etter lovverket skal slike gjenstander helst ligge der de blir funnet. Dersom de blir flyttet, kan nytt miljø føre til at slike gjenstander forvitrer raskere enn om de hadde blitt liggende på funnstedet, forteller Nævestad.

- De som har funnet ankeret må søke Riksantikvaren om å få beholde det. Det er Riksantikvaren som har såkalt frigivingsmyndighet i slike saker, sier Nævestad.

Ifølge marinarkeologen må ankeret sandblåses og gjennom ulike former for preparering. Hva som må gjøres og hvor kostbart dette arbeidet blir, er avhengig av tilstanden til ankeret.

Jørgen Haave forteller at Kystkultursenteret vil søke om å få beholde ankeret, slik at det kan stilles ut på Tårnbrygga. I går viste det seg at deler av ankeret stakk opp av sjøen ved lavvann. Det ble derfor slept noen meter lengre ut fra land.

- Vi kunne se at det allerede hadde begynt å ruste, bare på den korte stunden det har vært eksponert for luft, sier Haave.

- Dersom vi får beholde det, så kan det hende vi trenger økonomisk hjelp til å sørge for skikkelig konservering av ankeret, sier Haave.

NEPPE FRA SEILSKUTE

Ut fra beskrivelsen og bilder som er tatt av ankeret, antar Dag Nævestad at det dreier seg om et stokkanker fra 1800-tallet. Han stiller seg tvilende til at ankeret en gang i tiden hørte til om bord i en seilskute.

- Det er mer sannsynlig at dette ankeret fungerte som en moring i forbindelse med driften av fyrstasjonen på Jomfruland. For å kunne ankre opp ved øya i all slags vær, var det mer praktisk å ha en permanent moring med en bøye der.

Norsk maritimt museum har ingen opplysninger om skipsvrak som er registrert i umiddelbar nærhet til stedet der ankeret ble funnet.

KINESISKE KOPIER

Ved flere hytteeiendommer i Kragerøskjærgården ligger det liknende ankere på land, som «pyntegjenstander» for å gi landstedet et ekstra, maritimt preg.

- Som oftest er dette kopier laget i Kina, som ikke er gamle i det hele tatt. Noen kan nok stamme fra gamle kanal-lektere i Holland som er tatt ut av drift. Mange av disse lekterne har blitt hugget opp de siste årene, forteller Dag Nævestad.