Og hver dag drukna hun nesten i flaskehavet i entréen. Etter to uker var den nyoppussede leiligheten et katastrofeområde. Naboene sneik seg forbi i trappa, sinna og skremte.

Alt må læres, heter det. Sannere blir det ikke, for de som skal lære boligmarkedets desiderte tapere å bo.

Skien kommune var tidlig ute med det. Nå har de 10 av dem: Boveiledere. Seks på avdeling for rus- og psykisk helse. To, og to assistenter på Nav Skiens flyktningavsnitt.

EN KOPP

- Nøkkelen ligger i at de må ønske det sjøl. Men det kommer overraskende på noen at det skal så mange småting til for å klare seg alene. Mange er vant til å få hjelp, mer enn å måtte yte noe sjøl.

Har du overlevd i en tåke av tvilsomme madrasser i raserte rom, blant tomflasker og sprøytespisser. Har du klamret deg til livet i angst og beksvarte depresjoner. Kommer du fra nedbrente landsbyer i krigsherjede Afrika, ja da kan du ha litt å lære om renhold, bruke ting, passe på ting, betale regninger, handle, finne fram, snakke med folk.

- Det kan begynne med noe så enkelt som å vaske en kopp, sier Torunn Haugen Aks.

SPARER STORT

Skien kommune bruker mye penger på å eie og leie boliger til ulike sosialklienter, blant dem psykisk syke og rusmisbrukere med og uten psykiatriske diagnoser. Mange er lysår unna å kunne tenke på noe så prosaisk som renhold og personlig økonomi. Boligkontoret må ofte forholde seg til stygt raserte og forsøplede leiligheter. Håndverkerne i eiendomsavdelingen må ta rehabiliteringsjobbene. Det er derfor ingen tvil om at boveilederne sparer kommunen for store vedlikeholdsutgifter.

- Det er lite meningsfullt også, å hive ut folk hele tida, bare for å måtte skaffe dem et sted bo et annet sted.

HVA ER BRA?

Men jobben handler om mye mer enn det, mener Aks.

- Vi tvinger oss ikke på noen. Klientene må søke om få bruke oss. De må ønske en endring, ønske å lære seg å mestre livet bedre. Da kan vi bli enige om å sette en slags standard for hva som er godt nok. Vi skal respektere at ikke alle bryr seg med det vi synes er bra og riktig.

Boveilederne i rus- og psykiatriavdelingen har 15-20 på sine lær-å-bo-lister i løpet av året. Personalet har ulik sosial- og helsefaglig bakgrunn.

Kommer følelsen av å klare hverdagslivet bedre, kan det være duket for å gå løs på samfunnet utenfor stuedøra. Fra de enkle sosiale ferdighetene som å veksle noen ord med fremmede mennesker, gå på butikken, finne en buss, gå en tur, betale en regning. Andre våger seg på et treningsstudio.

- Tilbudet er ikke lovpålagt for kommunen. Men jeg skal si deg at mange av disse folka ville vært veldig synlige i bybildet uten.

DISKRESJON

Tjenesten ble opprettet i 2006, og består nå også av en gruppe kvinner i 18-25 årsalderen som møtes regelmessig til oppfølging og sosialt samvær.

Boveilederne operer i sivil og kjører sine egne biler. Da blir ingen kompromittert. Det styrker tilliten.

- Mange sier at de har besøk av en venn, sier Aks.

- Rus og psykiske problemer, det kan være en farlig miks. Er jobben farlig?

- Nei. Noen ganger har jeg hatt hjertet i halsen. Men de skumle episodene har vært veldig få i løpet av alle disse årene. Dette er frivillig. Vi er ønsket. Da er brukerne vennlig innstilt, og vi vet at vi er gjester.