Ingen andre personer i hele verden har syklet så langt som tyskeren Westphal. Det står i Guinness rekordbok. Over 154 000 kilometer har han tilbakelagt - for selv å overleve - og samle inn penger til barn med kreft.

DIAGNOSE I 1987

- Hvordan begynte dette egentlig?

- Året var 1987 og jeg hadde gjennomført min første hudkreftoperasjon. De fjernet også lymfeknutene mine, men kreften hadde spredt seg og doktorene gav meg mellom seks måneder og ett år igjen å leve, sier han.

Diagnosen kom som et sjokk på den daværende 29-åringen. Han hadde vært aktiv i hele sitt liv innen fotball, tennis og sykling.

- Jeg lurte på hvorfor jeg hadde fått kreft som var så aktiv og verken drakk eller røkte. Jeg fant ut at det måtte komme av negativt stress og sa til meg selv at jeg måtte utsette kroppen min for positivt stress - ved å gjøre det jeg aller helst ville. Kanskje jeg kunne overleve ved å gjøre det, sier han.

Ett år etter diagnosen var han fremdeles i live, men han fikk ingen jobb på grunn av kreftdiagnosen.

MEDIAYNDLING

- Jeg begynte å sykle - krysset 12 alpepass - og sa til meg selv at jeg ikke var syk - jeg hadde bare kreft. Da jeg kom hjem solgte jeg alt jeg hadde, dro til New York og la ut på sykkeltur, sier han.

Dette var i 1990 og han frøs nesten i hjel på Newfoundland på grunn av dårlig utstyr. Men han overlevde det også. På sin vei måtte han innom flere sykehus for ytterligere kreftbehandling. På ett av dem - i Canada - spurte en doktor om han ville snakke med andre kreftpasienter.

Det sa han ja til og siden har han ikke sett seg tilbake. Flere aviser, radio- og tv-stasjoner dukket opp og siden har media i alle verdensdeler dekket Westphals sykkel-for-kreft-saken.

NÆR DREPT PÅ PAMPASEN

Westphals mener doktorer ikke kan helbrede kreft - de kan operere - men det er bare den som er rammet som kan helbrede seg selv. Ved å gjøre det man liker best her i livet. Han sier ikke at andre må kaste seg på sykkelen, men at man må finne sin egen kur.

- Ikke sitt i et hjørne å vent på døden. Løft hodet, se fremover. Det er lett å dø, men vanskelig å leve, sier han.

- Blir du aldri lei?

- Jovisst blir jeg lei, men jeg har alt bortsett fra en familie. Jeg har mine hunder. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle holde på så lenge heller, sier han.

Det er heller ikke ufarlig det den blide tyskeren driver med. Han har mange historier om ulykker. I Canada ble han overfalt av en bjørn og i Argentina ble han påkjørt av en trailer og mistet en hund. Selv fikk han hodeskader og mistet en del av venstre ben. Det resulterte i ett år i rullestol - samt hukommelsestap.

- Jeg mistet alt lenge, jeg husket ikke at jeg hadde kreft en gang, men da jeg ble bedre begynte jeg å lese dagbøkene mine og ting kom tilbake.

SOVER I MINUS 25

Da han ble utskrevet startet han å sykle igjen - fra Irland til New Zealand. Det var ikke så lurt - beinet var ikke i orden og han gikk ut og inn av sykehus de neste to årene. Etter det har det gått bedre. De mange sykkelturene som har brakt ham jorden rundt mange ganger bruker Westphal til å samle inn penger til kreftsyke barn. Selv er han sponset med 400 euro i måneden - og er derfor avhengig av å bo mest mulig gratis. På Notodden fikk han gratis husly på Norlandia Telemark Hotell. Westphal viser gjerne hotelleiere avisklipp for å vise hva han driver med. Derfor bestemte han seg etter TAs intervju på Notodden - å dra til Skien i stedet for Oslo.

- Hva skjer når du ikke får husly?

- Da sover jeg ute i hengeren jeg har bak på sykkelen (han har slitt ut fire). Jeg har tre varmeovner og kan klare minus 25 grader.

- Varmeovner? Hva går de på?

- Hundefor, svarer han på TA ugjennomtenkte spørsmål.

Når Westphal ankommer Moskva engang i 2009 har han rundet sin fjerde verdensturne og begynner på sin femte. Da TA ønsker ham lykke til på ferden etter intervjuet - svarer han det samme han alltid gjør:

- I dont need luck - I am the lucky one.