Det var ikke ønsket om å prestere sportslig som fikk Rune Laurantsen til å gå Norge på langs. I mange år hadde han båret på drømmen om å oppleve norsk natur fra sørspissen til det ytterste nord. For et halvt år siden besluttet Laurantsen å gjennomføre sitt livs reise. Han la seg i hardtrening med 20 kilo på ryggen og nærmest løp opp og ned Gjerpensdalen mellom hjemmet på Sneltvedt utenfor Skien og Isola Fabrikker ved Eidanger, der han er økonomidirektør.

- Jeg siterer Dag Hammarskjøld. Den lengste reisen man kan gjøre er den inn i deg selv. For meg ble vandringen aldri en psykisk eller fysisk påkjenning. Den ga harmoni og ro i sjelen, forteller han. Tanken på å gi opp var aldri aktuell.

LANG MARSJ

Rune Laurantsen har gjort en prestasjon som få andre har gjort før ham. Han startet fra Lindesnes den 16. juni i år og 81 dager senere, den 4. september sto han på Nordkapp. Da hadde han gått 250 mil i ulendt terreng med 20 kilo på ryggen. Dagsetappene var vanligvis på tre mil og ni til ti timer. Kostholdet ble planlagt til minste detalj. Om morgenen musli med proteinpulver, på formiddagen en kvart kilo sjokolade, potetmos og spekepølse på ettermiddagen og turmat på primus til kvelds.

- Jeg glemmer aldri den aggressive fjellmusa som jeg midt på natten fikk jagd ut av forteltet, så angrep den innerteltet og gikk løs på min sveitsiske nøttesjokolade. Til slutt ga jeg opp og begynte gå klokken halv seks om morgenen.

Bortsett fra et par uker da han gikk sammen med kamerater, så vandret Laurantsen den lange veien helt alene. Han fulgte iblant stier, men som oftest navigerte han etter kart og kompass over store og ubebodde områder. Noen ganger krysset han høye fjell fremfor å gå den lange vegen ned dalen. Det kunne gå dager mellom hver gang han traff mennesker. Som den gangen han møtte en finne i den totale villmarken langt mot nord.

- Han kunne ikke en setning norsk eller engelsk. Vi utvekslet et ord og det var det, smiler Laurantsen.

RUTEN

Fra Lindesnes gikk han gjennom Setesdalsheiene, over Hardangervidda, Jotunheimen og Dovre og inn i Haltdalen. Så krysset han den store og vakre villmarken i Lierne før ferden gikk forbi Børgefjell og inn i Sverige. Herfra bar det over Vindelfjellene og Saltfjellet til Sulitjelma og den meget naturskjønne Sarek nasjonalpark på svensk side av grensen. Derfra gjennom Indre Troms, opp Dividalen Nasjonalpark frem til Alta og så til Nordkapp.

- Det er utrolig mye rype og villrein i fjellet. I Finmark kunne jeg våkne med et mylder av tamrein rundt teltet, forteller han. Naturopplevelsene sto i kø, men sterkest var kanskje møtet med Lierne i Nord Trøndelag.

- ­- Det er en eventyrlig villmark hvor man ikke treffer et eneste menneske. Men her er mye bjørn, selv om jeg aldri møtte noen.

Men Lierne er noe langt mer. Her er milevis med myr hvor «stien» er merket med påler i gjørma. Det var her Rune Laurantsen bakset seg frem med myr langt opp på låra.

- Det var et blodslit, forteller han. Et par uker senere var to par fjellstøvler utslitt. Milevis fra nærmeste butikk, rett over finskegrensen, kom han over et par dårlige Nokia gummistøvler i en bortgjemt bensinstasjon. De gjorde nytten de neste dagene frem til Alta. Derfra gikk det i joggesko på sjarmøretappen over noen ti - talls mil fram til Nordkapp.

TRAFF NOEN MENNESKER

Det hendte han ble invitert til seters med rømmegrøt og spekepølse på veg over viddene. De syntes han var for tynn og trengte mat! På postkontoret i Sulitjelma sperret de opp øynene for den langveisfarende, og en eldre kvinne mente vandreren fra Skien måtte ha en genfeil som gikk så langt. En samekvinne skjønte ikke at noen gikk lenger enn de behøvde.

- Kona mi lot meg få denne opplevelsen mot at hun alltid kunne nå meg på satellitt-telefon, forteller han. Og det var hun som hver kveld etter å ha sett Dagsrevyen varslet været for neste dag. Han følte seg aldri ensom der ute i ødemarken.

- Tankene bare driver og du kommer i harmoni med deg selv. Jeg var i en fin mental balanse.

For to dager siden fløy han hjem fra Alta til Oslo og så videre til Skien. Den flyturen tok to timer.

- Jeg satt og så ut vinduet og tenkte at der hadde jeg gått. Jeg er jo litt stolt da, sier han.