Hun kjøpte nye gardiner til stua og opplevde at våren kom inn vinduene allerede i februar. Blomster og farger var det hun trengte akkurat nå. Så kjøpte hun en håndholdt høvel for å høvle bort ujevnheter i noen vinduskarmer. Ved å rydde rot og skrot ut av kjelleren og kjøre det på avfallsanlegget fikk hun samtidig ryddet i sitt eget liv. Det føltes sånn. Da hun sparklet sprekkene i taket i gangen tenkte hun på rynkene sine som hun med nennsom hånd pleide med fuktighetskrem hver morgen. Hver rynke har sin egen lille historie. Den lille smilerynken ved venstre øye kommer helt klart fra det siste kjærlighetsforholdet da hun lo så mye. Inntil usikkerheten tok over og laget en annen rynke mellom øyenbrynene. Der får den forresten følge av flere linjer. Et ansikt som er fullt av livserfaringer, halvparten hadde egentlig vært nok.

Denne kvinnen engasjerte seg ikke i den heftige tidsklemmedebatten som har gått som en farsott i norske aviser over flere uker i vinter. De fleste har naturlig nok opplevd den såkalte tidsklemmen i en eller annen form, den er en del av livet selv. Hun kan nok også sukke over tidsklemmen, men innerst inne elsker hun den. Tidsklemmen har gitt henne frihet og økonomisk selvstendighet. Det motsatte av tidsklemmen ville bli altfor fredelig og temmelig kjedelig i denne kvinnens liv. Uten brytninger og maktkamper og arbeidsstress og møtepress og deadline flere ganger om dagen.

- Takke meg til tidsklemmen framfor bedageligheten, tenker denne kvinnen. Men hun sier det ikke høyt. Det er ikke tidsriktig å si det nettopp nå. Samfunnsdebatten går i samme flokkfølget hele tiden. Diskusjonen går fra Aftenposten til Kanal 24 til P4 til «Syttentretti» til «Dagsnytt atten», til «Redaksjon EN» og til «Tabloid». Inntil den ofte avsluttes i «Holmgang». Da er temaet blitt flatt og du har møtte de samme debattantene opptil fire ganger uten noe annet enn nyanser i sine meninger.

Med de nye gardinene slapp hun inn lys og hav og en rødglødende himmel når naturen bød på løftet om varmere tider. Samtidig kunne hun slippe gardinene ned og stenge det myke mørket ute fra både sinn og sanser når det passet. Når fredagen kom, og dette var annenhverfredagen uten barn, slik tidsklemmekvinnene oftest også lever – ja, så krøp hun under dyna og nøt ukesluttrettheten og leste avisene på sengen og så på Fredrik Skavlan på tv samtidig.

Pssst, ikke si det til noen. For ifølge myten skal jo slike single tidsklemmekvinner som denne kvinnen er, rangle til langt på natt så fort anledningen byr seg. Det gjelder å holde mytene vedlike, for det gir en noe mer mystisk aura enn å skulle fortelle at den eneste rødvinen som ble drukket fredag kveld ble nippet til fra nattbordet¿. Hun kniste for seg selv mens hun besvarte sms-meldinger fra venner og venninner, men røpet ingenting om hvor harmonisk hun hadde det nettopp nå.

I fullstendig latskap kom trøttheten sigende, og hun snorket før «Senkveld» med Thomas og Harald var midtveis. For dagen etter kommer lørdag og det er en ny dag med nye muligheter og støvtørking, vindusvask og bilpleie. Noen snakker om kjønnsrollefordelingen i tidsklemmedebatten, men denne kvinnen leser brosjyrer med snøfresere og stikksager og elektrisk drill. Cappuchinomaskin er bare noe jåleri som det egentlig ikke er plass til i et gammeldags kjøkken i denne kvinnens hus.

Hverdagen starter med glimt i øyet, for hun vet jo aldri hva tidsklemmen kan bringe av viderverdigheter og morsomme hendelser. Død bil og flatt batteri, for eksempel. Ikke noe uoverkommelig problem. Det gjelder å lade de rette batteriene med de rette laderne. Tenkte hun. Tidsklemmen er selve livet.