1. mai har ulik betydning for folk. Mange føler at dagen er viktig, og andre misliker dagens innhold og historie. Forholdet til 1. mai har vært et klasseskille, der arbeiderklassen og de som sympatiserte med deres kamp og mål slutta opp om dagen , mens den rike overklassen var negative fordi de frykta for sine privilegier og «retten» til å bli rik på andres arbeid.

Det var stor avstand i inntekt, levestandard og makt på de som tok på seg findressen for å gå i demonstrasjonstog for en bedre verden, og de som brukte dagen til å rake løv og brenne gras i villahagen. At det var de rike som viste forakt for 1. mai-dagen var ingen tilfeldighet.

Hva er historia om 1. mai feiringa? Er 1. mai en arbeidernes fridag som mange ser ut til å tro? Er dagen en offentlig fest og høytidsdag? Eller er 1. mai arbeiderklassens internasjonale solidaritets og demonstrasjonsdag?

1.mai kunne hatt som undertittel «fra trellekår til frie menn». I Norge blei 1. mai offentlig fridag i 1947. Det var etter seieren over de tyske okkupantene og i en situasjon der den politiske arbeiderbevegelsen (Kommunistene og Arbeiderpartiet) hadde flertall i Stortinget.

Paroler og innhold har forandra seg i de 115 åra som vi har hatt 1. mai som en internasjonal dag for arbeiderbevegelsens interesser. Men kampen mot utbytting, urettferdighet og krig har alltid vært det sentrale på 1. mai.

Hvilken rolle spiller dagen i dagens virkelighet?

Vi som har sterke og varme følelser for dagen har ikke økt i antall de siste åra, vi har blitt færre. Har vi fått en ny «fiende» som undergraver 1.mai dagens betydning og innhold? Det er ikke lenger menn som raker løv i hagen som er det store problem 1.mai, men en økende historieløshet og en lavere bevissthet om viktigheten av 1. mai blant vanlige folk. Jeg tror også at ledelsen i fagbevegelsen og de politiske partiene ikke har den gode kontakten med medlemmer og velgere som skal til for å mobilisere til store arrangement og demonstrasjonstog.

Det er ikke fiendtlighet mot det dagen står for, men likegyldighet i forhold til å delta aktivt som er problemet. Vi skal ikke klage på folk, men heller spørre oss sjøl og de som naturlig burde gått i 1.mai-togene hva vi kan gjøre annerledes? Vi må få tilbake trua på at det nytter å stå sammen for en bedre verden. Vi må se på oss sjøl som en aktiv kraft i hvordan framtida skal formes. På hvert punkt i historia står vi foran valget om hvordan morgendagen skal se ut for oss og våre barn. Det store flertallet av arbeidere, ungdommer, kvinner, bønder, små næringsdrivere er maktesløse når vi sitter foran tv-skjermen og ser på debatter.

Vi blir forbanna og frustrerte når vi ser at det som var felles eie (Statoil, Televerket, strømforsyninga, med mer) blir solgt til private i Norge og utlandet. Vi ønsker så sterkt at vi kan få gassrørledning til Grenland slik at vi kan sikre arbeidsplasser og utvikle det som vi er gode på. Vi ønsker at jernbanen skal bygges ut og ikke ned. Vi vil så gjerne støtte det palestinske folket i deres kamp mot krig, okkupasjon og menneskelig fornedrelse. Og vi er mange som ønsker å rope ut at vi ikke ønsker at norske soldater skal delta i okkupasjon av Irak. Og vi har ikke lyst til å sitte rolig og se på at regjeringa begår «økonomisk landssvik» når de ønsker å privatisere Statskraft.

Vi har det så godt i Norge at det ikke er noen god grunn til å gå i 1.mai-tog er en påstand som dukker opp. Det er riktig at de fleste av oss har ei brukbar lønn og gode arbeidsforhold, pensjon og et godt og rimelig og helsevesen. Men det har vi skapt fordi vi har en sterk og radikal arbeiderbevegelse. Som et bilde på utviklinga fram mot det gode samfunn, kan vi sette et bilde av et 1.mai-tog med stor oppslutning under røde faner og radikale paroler.

Hvis den politisk radikale og sterke fagbevegelsen smuldrer opp, vil veien tilbake til et mer brutalisert arbeidsliv, større klasseskiller og en ødelagt og privatisert velferdsstat være begynt. Jeg er redd vi har starta på den veien som fører oss bakover inn i framtida. Vi må ikke som grisen tru at den gode maten vi får før jul fører til ei bedre framtid etter jul. Vi må få tilbake trua på den styrken som ligger i å stå sammen for et bedre samfunn. Verdiene i samfunnet skapes ikke av direktørene med sine millionlønninger eller ulike pengespekulanter, men av det arbeidet som vanlige folk utfører. 1. mai er en dag da vi stolt kan kreve vår rett fordi vi vet vi har gjort vår plikt.

Hvis vi føler at oppslutninga om dagen burde vært bedre lokalt, så kan vi tenke på alle de millioner av mennesker ute i verden som demonstrerer samtidig med oss for de samme ideene om frihet og rettferdighet. Derfor er 1. mai årets viktigste dag. Mot privatisering, for sikre arbeidsplasser, for bedre miljø og mot krig og okkupasjon er sentrale paroler som fortjener å få stor oppslutning.

Bli med du også.