Rund 1900-tallet var det antatt at cirka 10 000 praktiserte elektromagnetisk behandling i USA. Det var ingen kontroll på hvem som utførte behandlingen og det var nok bedragere i bransjen. Noe måtte gjøres for å kontrollere utøverne. Det var også diskusjon om virkningen av behandlingen.

Da tok den kjente Carnegiefoundation steg. De satte ned en komite, den senere berømte Flexnerkomiteen, ledet av den kjente pedagog Abraham Flexner og betalte for komiteens arbeid.

I 1910 var komiteen ferdig. Den hadde blant annet tatt for seg bruk av elektromagnetisme i behandling av syke mennesker og fordømt den. Den utarbeidet også strenge regler for dokumentasjon innen forskning. De såkalte magnetisører som brukte elektromagnetisme i sin behandling, klarte ikke å tilfredsstille de strenge krav til dokumentasjonen som nå ble krevd, og flesteparten sluttet. Det var for kostbart å skaffe slik dokumentasjon, men interessen for elektromagnetisk tok ikke helt slutt. Etterhvert var det flere forskere som forsket på hvordan elektrisiteten virket på organismen, til stor motstand fra den tradisjonelle medisin. En enda større motstander var legemiddelindustrien, som fort så konkurransen.

At en fikk strenge regler for dokumentasjon var godt, men om noen ville forske, var det mange andre hindre de møtte.

Det første en trengte var penger, og da snakker en om mye penger. Legemiddelindustrien har alltid hatt sterke økonomiske nettverk, som kunne brukes for å påvirke utfallet av en søknad. Det var med andre ord svært vanskelig å få slik støtte. Andre kunne oppleve å bli degradert, eller miste allerede oppnådd økonomisk støtte for sine prosjekter. Til og med hele laboratorier ble nedlagt, for slik forskning var uønsket.

Fra Thomas Edison og Nicolai Teslas tid, har det vokst fram en enorm industri basert på elektrisitet. Den har gjort fantastisk framskritt til beste for menneskeheten. Vi gjør nytte av den snart i alt vi foretar oss, i en moderne tid. Denne industrien har naturlig nok heller ikke den store interessen i forskning på hvordan deres produkter også kan ha en negativ virkning på oss. Så fra den siden er det naturligvis lite støtte til forskning som kan fortelle den negative siden ved bruk av elektrisitet. Det er i et slikt miljø at forskere som ønsker å forske på virkningen av elektrisitet i alle former på vår kropp må operere.

Legen Robert O. Becker gjorde all sin forskning i et slik miljø. Han hadde vanskelig arbeidsforhold og møtte sterk motstand i sitt arbeid. Han er kjent for sin forskning på hvordan bena på salamandere vokser ut igjen, dersom de kuttes av. I dette arbeide oppdaget han at han kunne måle elektriske impulser i lemmene på salamandere, som til da ikke var kjent.

Han forsket videre på hvordan ben og andre deler av menneskekroppen kunne regenereres ved hjelp av elektromagnetisme.

Alle som forsker på dette felt i dag, bør kjenne til hans banebrytende arbeide.

Når vi i dag skal vurdere risikoen, ved bruk av elektronisk utstyr, som mobilradio med senderantenner, eller ved overføringslinjer for kraft eller noe så enkelt som en vanlig transformator i hjemmet, er det viktig å kjenne til arbeidsforholda i disse forskere møter og hva de mener. Da NRKs Brennpunkt-program «En strålende dag», ble vist sist høst, kunne de også opplyse om ar de var personer i denne bransjen som ikke torde si sin mening om konsekvensene for deres arbeide.

En av nåtidens ledere innen forskning på elektrisitet og helse, James O. Oschman Ph.D, skriver i sin bok Energi Meficine in Terapeutics and Human performance: «Robert O. Becker var en leder i forskning i regenerasjon og var den mest prominente biolog som tok opp studiet av de elektriske egenskaper i levende vev.»

Inntil nå er det bare noen få som har skjønt alvoret i hans forskning omkring elektromagnetisk stråling og helse. Det kan få skremmende konsekvenser for fremtiden.

Torleif Trykkerud