Det har blitt lovt fra kommunalt, fylkeskommunalt og statlig hold at forebygging til barnets beste skal prioriteres.

Det har blitt brukt store økonomiske ressurser på institusjoner, barnevernet, barnehager, skoler og oppvekstsenter. Spørsmålene mange stiller seg er om ressursene blir forvaltet på riktig måte. Hvorfor er resultatet av de forebyggende arbeidet så dårlig? Blir forebygging nok prioritert? Det er ifølge enkelte brukere, pårørende og ansatte i de ulike etater noen ledere som kun ivaretar systemet og dets regler.

Systemtenkningen til disse lederne har gått på bekostning av enkeltindividets behov og rettigheter. Jeg har hørt om brukere som blir krenket, og motarbeidet. Disse brukerne gir til slutt opp kampen. Brukerne som gir opp kampen med en instans blir «kasteballer» i systemet. Når man i tillegg til dette får inntrykk av at samarbeidet mellom de ulike instanser fungerer svært dårlig, er det ikke vanskelig å forstå at resultatet av forebyggingen blant barn og unge er nedslående.

Ved behov bør tiltak settes inn allerede mens barnet ligger i mors mage. Deretter bør man bruke store ressurser på helsestasjoner, barnehager og skoler. Samarbeid mellom hjemmet, disse instansene, politiet og barnevernet er meget viktig.

Hvis man for eksempel etablerer et oppvekstsenter bør det minimum være ansatte helsesøster, miljøarbeider, førskolelærere, lærere og rektor. Her kan man snakke sammen daglig. Videre har man en unik mulighet til tverrfaglig samarbeid med bruker, pårørende og barnevern. En forutsetning for et godt samarbeid er gjensidig respekt for alle impliserte.

Etter flere års arbeid i det offentlige har jeg sett at ansvarsfraskrivelser forekommer alt for ofte. Hvis man oppdager manglende omsorg, må dette rapporteres omgående. Tiltak må settes i gang, og følges opp til barnets beste. Uttrykket «mappebarn» bør ikke forekomme i dagens samfunn. Det har i 2009 vært store oppslag i media vedrørende økende ungdomskriminalitet, og antall bekymringsmeldinger til barnevernet. Dette må tas på alvor.

Forskning har vist at det kan være for sent å sette inn tiltak når barnet er kommet i tenårene. Disse tiltakene er dessuten svært kostbare. Mye kunne vært unngått med ledere som jobber for brukernes beste, og et tettere samarbeid mellom instansene på et tidligst mulig tidspunkt.

Hilsen barnevernspedagog