Også i Norge bygges det opp en debatt om fri heroin, bl.a. for å gjøre livet mer verdig for en begrenset gruppe narkotikamisbrukere. Er dette riktig vei å gå i rusomsorgen?

Problemstillingene rundt fri heroin til de tyngste narkotikamisbrukerne er komplekse, på lik linje med rusproblematikken som sådan. Det finnes ingen enkle svar, ingen enkle løsninger, på et av velstandssamfunnets største problemer.

Som politisk sak må heroinassistert behandling settes opp mot forebygging, alternativ behandling for avrusing, psykiatritilbud og en rekke andre virkemidler. Bolig og arbeid inngår også i dette bildet. Narkomane og rusmisbrukere er en betydelig bruker av det offentlige helsetilbudet, og derfor må russektoren kontinuerlig være under debatt. Som gruppe er de narkomane en omfattende utfordring for samfunnet, samtidig som hver og en av de rusavhengige er individuelle skjebner og representerer individuelle utfordringer. Den humanitære og etiske dimensjonen er altså betydelig. Det er her verdigheten kommer inn i bildet.

Heroinspørsmålet kan også ses i et kriminalpolitisk perspektiv. Erfaringene fra andre land har vist at fri heroin reduserer vinningskriminaliteten, og holder mange av de tyngste narkomane borte fra gatebildet. Dermed er vi over i en annen problemstilling. Er fri heroin til heroinistene også en estetisk problemstilling - og ikke bare en etisk problemstilling? Får vi bedre samvittighet av at kommune-Norge blir visuelt renset for de tyngste narkomane?

En annet kriminalpolitisk side vedr. assistert legalisering av heroin er synet på narkotika som sådan. Narkotika er en av verdens største økonomier, men en kriminell økonomi. De aller fleste land bruker sine sterkeste juridiske virkemidler i kampen mot narkotika, både overfor brukere, smuglere og økonomiske bakmiljøer. Narkotikakriminaliteten har over hele verden blitt irreversible kreftsvulster, eid og drevet av illegale kartell, mafia og kriminelle gjenger. Dette hører strengt tatt også med til heroindebatten her hjemme. Koblingen ligger i faren for at en gitt gruppe mennesker i risikosonen alminneliggjør og ufarliggjør narkotika; fra de svakeste til de sterkeste stoffer.

Statsheroin eller smuglerheroin for de tunge narkomane er ikke et enkelt politisk spørsmål, men det er like fullt et politisk spørsmål. Arbeiderpartiet skal delta i en slik rus- og narkotikadebatt, men avvente ekstreme tiltak. Samtidig vet vi at prisen for å vente, er at vi aksepterer et uløst helseproblem for de tunge narkomane. De kvinner og menn som derimot har kommet seg ut av heroinhelvete vet at ventetiden har reddet livet deres. Ingen narkomane på fri heroin motiveres til sitt livs kamp for å bli rusfrie. I det hele tatt vil den frie heroinens blotte eksistens være en ugjennomtrengelig barriere for frivillig avrusing.

Skien Arbeiderparti advarer mot å redusere saken om fri heroin for de tunge narkomane til en sak om verdighet. Det ligger for mange skjulte agendaer bak dette argumentet. Verdighet er viktig, men kanskje ikke det viktigste. Behandling og oppfølging, ikke fri heroin, er veien å gå.

Skien Arbeidersamfunn