Det som skjedde ved innføring av nye bidragsregler og omregningen som følge av denne, var at 30% av de bidragspliktige slapp å betale bidrag grunnet manglende bidragsevne. En del med lave inntekter og lite samvær med barna, fikk økte bidrag, mens en stor del høytlønnete fikk kraftig reduksjon i bidragene. Dette gjaldt også for høytlønnete bidragspliktige med lite samvær, slik at de nye bidragsreglene ble en gedigen gavepakke hovedsakelig for rike bidragsfedre. Det er også denne gruppen som nå trampeklapper i takt med endringsforslagene. Før bidragsreformen i 2003, hadde prinsippet i bidragsregelverket vært å sikre at barna skulle få ta del i begge foreldrenes velstand. De nye reglene gravla dette prinsippet. Og ble erstattet med SIFO satser og nøktern levestandard for alle bidragsbarn uavhengig av foreldrenes inntekt. Der bidragsforeldrene har spesielt høy inntekt, ble det imidlertid innført adgang til søke om tilleggsbidrag, opp til et visst tak.

Denne muligheten er nå foreslått fjernet fordi man er redd for at disse pengene også skal komme andre personer i barnets bostedsfamilie til gode, og da spesielt mor. For det kunne jo hende at den tidligere hustruen kunne komme til å bruke noe av pengene på seg selv. Og det kan man visst ikke risikere. Barn av rike foreldre skal ikke ha det bedre enn andre «skilte» barn. Om ikke de da har en snill bidragspliktig far/mor som helt frivillig og velvillig lar sine barn ta del i sin velstand. Noe selvfølgelig de fleste gjør. Men sannsynligheten er stor for at den velvillige gruppen ikke trenger et regelverk som pålegger dem å bidra ekstra. Et av ministerens argumenter for å fjerne tilleggsbidraget er at det dreier seg om et fåtall med barn. Vi mener tvert imot at det derfor er viktig å la denne bestemmelsen bestå. Ministeren bør være klar over at ikke alle foreldre er like ivrige på å betale barnebidrag eller på andre måter bidra til forsørgelse av sine barn. I tillegg strider fjerning av tilleggsbidraget mot prinsippet om at foreldrene skal bidra til forsørgelse av barna etter evne. Samt at forsørgelsesplikten i stadig større grad overføres fra samværsforeldre til bostedsforeldre.

Det er SIFO sine satser som danner grunnlag for å beregne hva det koster å forsørge et barn. SIFO satsene tar utgangspunkt i et nøkternt forbruk. Det er ikke rom for verken utskeielser som sportsutstyr og klær utover det helt nødvendige. Heller ikke fritid og ferie dekkes av bidraget. Karita Bekkemellom vil at det skal være opp til bidragsforeldrenes velvilje hvorvidt barna skal få delta i deres velstand. Aleneforeldreforeningen mener at dette må være lovfestes for at barna skal sikres denne retten.

Fradrag for samvær ble innført med bidragsreformen i 2003. Denne bestemmelsen har i ettertid vist seg å være en kilde til skjerpete konflikter mellom foreldrene, til tross for at Bekkemellom underslår dette i sin stortingsmelding der forslag til endringene gjennomgås og drøftes. Samværsfradraget ble satt kunstig høyt for å stimulere til økt samvær, og oppleves gjerne som økonomisk premiering av samvær. Det viser seg nå at samværsomfanget ikke har økt nevneverdig som følge av samværsfradraget. Nå foreslår barneministeren ytterligere økning i fradragene. Som igjen betyr lavere bidrag, samtidig som bidragene er ment å dekke det samme som tidligere. Også en faktor som bidrar til å velte en stadig større del av bidragsplikten over på bostedsforeldrene, mens samværsforeldre skal bidra ut fra et prinsipp om velvilje. Det er dette Karita Bekkemellem kaller likeverdig foreldreskap.

Vår bekymring er ikke for de barna med foreldre som klarer å samarbeide og finne gode løsninger for seg og sine barn. Det er den gruppen som ikke klarer å finne løsninger på egen hånd som bekymrer oss. Regelverket bør bidra til å sikre barna økonomisk, samt å forplikte foreldrene. Det er flott med vyer og ønskedrømmer om en verden der foreldrene er gode venner og vel forlikte etter et samlivsbrudd. Men slik er det dessverre ikke.

Vi har også andre innvendinger i forhold til endringsforslagene. Bl.a. burde Karita Bekkemellem nå benytte anledningen til å få fjernet gebyret for fastsettelse av barnebidrag. Gebyret fører til mer konflikter mellom partene. Gebyret er i tillegg satt mye høyere enn det normalt koster å fastsette et bidrag. Det er partene selv som må framskaffe grunnlaget for fastsettelsen, derfor er det svært urimelig at staten tar seg så godt betalt for en tjeneste som i utgangspunktet burde være gratis. Gebyret fører også til at mange lar være å søke endring selv om grunnlaget er der, rett og slett for å unngå ytterligere konflikter.

Videre burde barneministeren øke bidragsforskuddet til tidligere nivå. Mange enslige forsørgere som ikke får bidrag grunnet manglende bidragsevne/-vilje, får hele bidragsplikten i fanget. Dette rammer spesielt hardt der det heller ikke er samvær. Det er selvfølgelig positivt at minsteforskutteringen øker for den eldste gruppen av bidragsbarn, men det er likevel ikke nok. Vi mener at bidragsforskuddet bør ytes uavkortet.

Så barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem. Slutt å ri likestillingens kjepphester når det gjelder ordninger for barna våre. Finn i stedet ut hvor skoen trykker. Lytt til alle partene i bidragssakene. Og ikke bare på rike bidragsfedre som har all mulig grunn til å hilse de foreslåtte endringene velkommen. Ta deg en tur rundt på NAV kontorene. Snakk med dem som har daglig kontakt med bidragspartene. Hør hvordan konfliktene er blitt skjerpet som følge av bidragsreformen.

Noen av de foreslåtte endringene i meldingen vil gi grobunn for ytterligere skjerping av konflikter, samt føre til enda flere resignerte bidragsmottakere. Mange i denne gruppen har ikke så mye tid og overskudd til å protestere mot endringene, selv om disse for mange betyr en økt økonomisk og sosial marginalisering.

Stig Rusten

Leder i Aleneforeldreforeningen